Ny barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) ved sitt nye kontor i Barne- og familiedepartementet i Oslo tirsdag. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Et tankeeksperiment om KrF

Venstresiden ville aldri akseptert om høyresiden hadde opptrådt på samme måte som de selv har gjort de siste månedene.

Se for deg følgende: Det var ikke høyresiden som vant flertallet på KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november. Det var venstresiden. Jubelen ville nok stått i taket, og KrFs høyreside ville tuslet ut.

Men så hadde noen på høyresiden mannet seg opp og forlangt at KrF fikk en annen partileder enn Knut Arild. De ville sagt at de ikke kunne stole på Knut Arild siden han hadde ledet venstresidens kamp.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De ville sagt at Knut Arild var splittende og derfor ikke kunne være partileder lenger. Ville de ha blitt lyttet til? Du kan jo gjette svaret.

Kanskje dro du kjensel på noe i tankeeksperimentet? Dette er ganske likt innslaget på Dagsrevyen forleden med en tidligere stortingspolitiker i KrF, bare med motsatt fortegn. Kjell Ingolf kunne ikke bli partileder fordi han hadde ledet høyresidens kamp, mente han. Derfor var han for splittende.

Men det var ikke venstresiden som vant på landsmøtet. Flertallet 2. november gikk til KrFs høyreside. Det er i sentrum-høyre at flertallet av KrFs medlemmer og velgere befinner seg, de som partiet skal representere.

Det er mange undersøkelser som viser at KrFs flertall av medlemmer og velgere ligger mot sentrum-høyre, bl.a. KrFs egne medlemsundersøkelser som landskontoret ikke vil offentliggjøre.

At flertallet bestemmer, er demokratiets praksis, også i et parti, selv om mindretallet skal tas hensyn til. Flertallet av KrFs velgere og medlemmer har alltid ligget mot sentrum-høyre.

Derfor har også KrF - når det gjelder regjering – alltid samarbeidet den veien i det politiske bildet. Det gjelder fra den første regjeringen KrF var med i på 1960-tallet og fram til i dag.

Det som skjedde 2. november, var en stadfesting at KrFs historie og tradisjon. Det er ikke noe nytt historisk veivalg. Det er feil språkbruk å si det, antagelig brukt for å prøve å lage en annen virkelighetsbeskrivelse som støtter venstresiden i KrF.

Har noen reflektert over hvorfor venstresiden i KrF har kjørt omkamp på omkamp på omkamp helt inn til det siste landsstyremøtet torsdag kveld i forrige uke? Dessverre ledet av Knut Arild.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg tenker at det skyldes at venstresiden ikke er vant til å tape. I årevis har de styrt KrFs organer til tross for at de ikke representerer flertallet blant KrFs medlemmer og velgere.

Venstresiden i KrF er godt organisert og samler stemmene sine i de viktige valgene om posisjoner og verv i partiet, mange ganger med støtte fra medier som de har god kontakt med.

KrFs venstreside vet hvordan en organisasjon er skrudd sammen og hvilke verv det er viktig å ha. Og de legger strategier. Jeg regner med at det ikke er tilfeldig at vi nå ser det ene utspillet etter det andre i mediene som sverter for eksempel Kjell Ingolf Ropstad.

Det er ikke noe galt i å være god på organisering og strategi. Det er bare at høyresiden i partiet gjør så lite av det samme, derfor blir det så ulikt spann. Men i høst var det noen tilløp til at høyresiden reiste seg.

Tilbake til mitt tankeeksperiment: Venstresiden ville aldri akseptert om høyresiden hadde opptrådt på samme måte som de selv har gjort de siste månedene.

De ville ha anklaget høyresiden for splittelse av partiet osv. Men den som virkelig har splittet dette partiet, er tidligere partileder Knut Arild Hareide. Det synes jeg er synd.

Mediene skriver om utmeldinger fra KrF. Ja, de er der. Men det virkelige og det store medlemsraset i KrF ville skjedd dersom venstresiden hadde vunnet 2. november og ledet KrF til Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken.

Det er dette som ville vært et historisk veivalg, i strid med der flertallet av KrFs medlemmer og velgere er. Det ville også vært noe som aldri har skjedd før i KrFs historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Aftenposten søndag 20. januar sier Mette Aas-Kilstad at flertallets valg 2. november fører til at KrF ikke blir et landsdekkende parti. Flere ordlegger seg på samme måte, så det er sannsynligvis del av en strategi. Hva betyr dette egentlig? Og hvem skal styre partiet?

Skal de delene av landet der KrF klarer å få nok stemmer til å få inn representanter på Stortinget (tilfeldigvis preget av KrFs høyreside), bøye seg for de delene av landet som ikke klarer å få inn stortingsrepresentanter (tilfeldigvis preget av KrFs venstreside) – med det resultat at man ikke får inn noen representanter på Stortinget i det hele tatt? Får man et landsdekkende parti på denne måten?

Dette vil jo bare utradere partiet på nasjonalt plan, altså det motsatte av et landsdekkende parti.

Takk til Sveinung Seljås som i Dagen 23. januar har gått grundig inn i representasjonsreglene for KrF for delegater til landsmøtet.

Jeg tror han har helt rett i sin analyse, både av hvordan reglene virker og skjevfordeler så venstresiden får mer tyngde enn de skal ha, og hvordan strategien er lagt i det han kaller Hareidefløyen.