Et forsvar av den kristne kritiske pressen

I disse dager skriver både kristen og ikke-kristen presse om varslene som er kommer inn mot den øverste lederen i Hillsong Norge, Jostein Krogedal.

I disse dager skriver både kristen og ikke-kristen presse omvarslene som er kommet inn mot den øverste lederen i Hillsong Norge, Jostein Krogedal. Jeg er selv medlem i Hillsong og har ingen vonde erfaringer i møte med hverken Jostein eller andre ledere i kirken. Likevel mener jeg det er viktig at kirken vår tar disse varslene på alvor, om det ikke er slik er offentligheten dessverre siste utvei.

Før jeg ble medlem av Hillsong har jeg vært medlem av Livets Ord i Sverige og jeg er oppvokst i Sentermenigheten i Asker. Dette er to menigheter som i flere runder har vært utsatt for massiv gravende og kritisk journalistikk fra både sekulær og ikke-sekulær media.

Å oppleve at kirken du går i blir utsatt for kritikk i det offentlige er vondt. Som 13-åring opplevde jeg at den lokale pressen i Asker skrev artikler etter artikler mot sentermenigheten, og alle klassekameratene mine visste at jeg hadde min tilhørighet til denne menigheten.

Mye av kritikken mot kirken min var berettiget, men det fantes også områder hvor vi hadde problemer med å kommunisere med en sekulær presse. Etterhvert ble det mer og mer spalteplass om vår teologiske tilhørighet og fokuset rettet seg mot emner som tungetale og demonutdrivelse.

Som 13-åring opplevde jeg at religionstimene til parallellklassen min dreide seg om de kunne se personlighetstrekk ved meg som antydet at jeg var hjernevasket! Den type opplevelser og mistenkeliggjøring fra klassekamerater hjalp lite i den allerede pågående pubertetskrisen.

«Livets Ord, kontroll og manipulasjon i Jesu navn» var tittelen på Sveriges mestselgende bok når jeg gikk bibelskole og meldte meg inn i nettopp Livets Ord. Forfatteren var tidligere medlem av Livets Ord men hadde hoppet av og ble en offentlig stemme for det svenske Human-Etisk Forbund. Mye av kritikken i boken mot Livets Ord var teologien, og det gjorde det derfor vanskelig å svare på i den sekulære pressen.

Begge disse tilfellene viste problemer kirkene får når de skal møte kritikk fra en presse som tar utgangspunkt i at det ikke finnes noen Gud. Over noen få linjer i en avis kan det være utfordrende å svare på problemstillinger rundt helbredelse, tungetale, det ondes problem og givertjeneste. Samtidig har det vært tilfeller i våre kirker som har vært så kritiske at det har vært pressens plikt å rapportere om dette.

Derfor mener jeg vi som kirkegjengere burde være begeistret for en kritisk presse som jobber ut fra et kristent fundament. Mitt inntrykk er at Vårt Land og Dagen har vært de to avisene som har bært dette samfunnsoppdraget på den beste måten, nå mener jeg Korsets Seier også er med å fyller den rollen pinsebevegelsen trenger.

For pinsebevegelsen er den raskest voksende trossamfunnet i Norge, vi genererer store ressurser og har mennesker i helt sentrale roller i samfunnet. Noen av våre medlemmer sitter i regjering, andre sitter nå i forhandling for å bli en del av regjering.

Posisjoner i våre kirker fører med seg mye makt, relasjoner med skjeve maktforhold og verv som potensielt kan misbrukes. Alt dette er det en kritisk presse sin oppgave å beskrive, problematisere eller kritisere når det trengs.

Selv om jeg ikke har vonde erfaringer med Hillsong tror jeg på de som varsler om det, fordi det å varsle ikke er noe noen ønsker å gjøre om de ikke ser seg helt nødt til det. Beskrivelsene det skrives om er ikke morsomme å lese og jeg synes det er ubehagelig at det er offentlig.

Men jeg har også så mye erfaring fra pinsemenigheter at jeg vet at en presse som er kritisk når det trengs er helt nødvendig og for vårt alles beste.

Derfor håper jeg kommentarfeltene fortsetter å skrive oppmuntringer til Hillsong og Jostein Krogedal som opplever et stort press akkurat nå, men jeg håper de som skriver at Dagen, Korsets Seier (og andre kristne aviser) har blitt «tabloid» og «sladdrepresse» heller kan se verdien av at vi har kristne aviser som tørr å skrive om de vanskelige sakene når det trengs.