Den norske barnevernskandalen:
 Politikernes frykt for sannheten

Min observasjon gjennom mange år er at norske myndigheter og politikere lider av alvorlig berøringsangst i møte med alle former for kritikk av barnevernet.

Kritikken mot det norske barnevernsystemet må kjennes ubehagelig for hele det politiske Norge, ikke minst for statsminister Erna Solberg. Det er ikke hverdagskost når myndighetene i et EU land innvilger asyl til en mor som er på flukt fra ansatte på et kommunalt barnevernkontor.

Det er også relativt oppsiktsvekkende at mennneskerettsorganisasjoner, journalister og internasjonale politikere, både i Europarådet og i EU fremmer alvorlige anklager mot Norge om krenkelser, overgrep og menneskerettsbrudd mot uskyldige barn og foreldre. Slik kritikk har ellers vært fremmet her i landet i en årrekke.

Det er nok å minne om «Den nasjonale bekymringsmelding om norsk barnevern» støttet av 250 fagpersoner som ble oversendt for myndighetene for tre år siden.

Rette vedkommende for disse alvorlige anklagene om et dysfunksjonelt barnevernsystem, er både et samlet Storting og den regjering som for øyeblikket sitter med makten. Og det interessante blir da hvordan slike alvorlige anklager på vegne av sårbare barn og deres familier, blir møtt av dem som faktisk har mulighet til å gjøre noe med problemene.

Min observasjon gjennom mange år er at norske myndigheter og politikere lider av alvorlig berøringsangst i møte med alle former for kritikk av barnevernet. Det gjelder uansett, om kritikken er aldri så saklig.

Den mer usaklige kritikken er det selvsagt enkelt å tilbakevise ved å anklage dem som ytrer seg, for å bruke lite konstruktiv «utestemme» og dermed skape frykt og gjøre barnevernets jobb vanskelig. Mer saklig kritikk blir gjerne møtt med absolutt taushet. Det er i hvert fall min erfaring når jeg har fremstått som varsler om menneskerettsbrudd i barnevernet.

Ingen våger å stille opp i debatt, antagelig i frykt for at jeg faktisk har rett når jeg i årevis har hevdet at barn i kontakt med norsk barnevern utsettes for misbruk av myndighetsmakt og menneskerettsbrudd som ikke erkjennes, ikke registreres, ikke unnskyldes og ikke brukes til å korrigere praksis.

De ansvarlige stilles følgelig heller ikke til ansvar. De blir tvert imot omfavnet og forsvart av myndigheter og politikere under henvisning til at mange faktisk får god hjelp og at hovedproblemet er at så mange barn ikke får nødvendig hjelp av barnevernet.

Det er etter min mening intet mindre enn skandaløst at det i praksis viser seg umulig å få etablert en saklig dialog med våre ansvarlige myndigheter om svakhetene i det norske barnevernsystemet.

Isteden for å invitere til det som så fint kalles «en opplyst samtale» rundt den sterke kritikken, utløses isteden en bastant forsvarsmur rundt noe som fremstilles nærmest som Norges stolthet. Sist ute var statsminister Erna Solberg, som ellers oppfattes som både sindig og saklig:

«Det finnes et gap mellom hva vi i Norge oppfatter er krav til den omsorgen barna skal få, og det en del andre land gjør.» Og dette utdyper hun med å henvise til at «Vi har et annet syn på barns rettigheter og på hva som er familiens rettigheter rundt barn».

Dette er med all respekt en helt meningsløs – og i hvert fall verken faktabasert eller konstruktiv – uttalelse i møte med alvorlige anklager om at barn i Norge utsettes for maktmisbruk fra hjelpeapparatets side.

Jeg vil derfor oppfordre statsministeren til å unngå flere merkelige forsøk på å rettferdiggjøre det norske barnevernsystemet og dagens praksis. Vi som kjenner et utall av saker hvor barn er påført store og unødvendige lidelser av ansatte i det som skal være deres eget hjelpeapparat, ser jo at statsministeren selvsagt er blitt feilinformert og sikkert uttaler seg i god tro.

Min oppfordring til henne er å ta initiativ til «en opplyst samtale» rundt svakhetene i dagens barnevernpraksis – både regler og praktiseringen av disse i den enkelte kommunale barneverntjeneste. Mange journalister fra store internasjonale medier har sagt de finner det sjokkerende at norske politikere går så langt i å forsvare barnevernet uten å sikre seg et bedre faktagrunnlag bak den sterke kritikken.

Dette kunne kanskje også norske journalister spekulere litt over. Redaktører og kommentatorer som ellers er så betatt av sitt «samfunnsoppdrag» imponerer ikke når det gjelder å stille politikerne til veggs når de forsvarer barnevernet mer eller mindre med bind for øynene.