Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Den som sover, synder!
Del
Det absolutt verste vi kan gjøre, er å ikke gjøre og si noe som helst.

For noen dager siden stod jeg midt i Pinkas synagogen i Praha. Veggene er dekorert med 78.000 navn. Alle er jøder. Enkeltpersoner, menn, kvinner og barn, som alle endte livet i europeernes hender.

Rundt det enkle bygget kjemper pompøse praktbygg og utallige kirkespir om oppmerksomheten. En av Europas vakreste byer blir det sagt, men ikke vakker for alle.

Også vår lille nasjon har mange kirkespir, menigheter og bedehus. Det har vært slik en hel stund nå, med et folk og en kultur som kan vise til en lang kristen tradisjon med mye åndelig vekkelse og et stort misjonsarbeid. Et godt og vakkert land, sier vi. Men ikke for alle.

Når vi nå snur oss og ser tilbake på vår stolte historie, oppdager vi at malingen har begynt å flasse. Idyllen har slått sprekker, og det som skimtes er ikke spesielt vakkert. Flere visste mer enn vi liker å tenke, før planen om arrestasjon, deportasjon og utryddelse ble gjennomført. Det gjaldt jo bare jødene.

Hva var så motstandsbevegelsens og kirkens store synd i denne kritiske fasen for norske jøder? For de aller fleste, at de ikke gjorde eller sa noe som helst, selv der de hadde mulighet til det.

For andre mer enn det. Det var norske hender som sanket inn, arresterte og fraktet, og som i etterkant grådig forsynte seg med alt de kunne finne av jødiske eiendommer og verdier. For som Ervin Kohn nylig sa i en NRK-debatt; «De var ikke våre jøder.» De ble ikke regnet som en del av oss, vårt fellesskap og vårt folk.

I en annen synagoge i Praha, som kalles for «den spanske», finner du følgende setning. «Etter krigen forandret antisemittismen karakter, og ble til anti-sionisme.»

Og slik har den fått gjenoppstå, mellom kirkespir og middagsbord. Et levende og aktivt hat mot Israel, som samtidig gir seg utslag i et personlig hat mot enhver jøde på ethvert sted.

Jøden Paulus, som selv mistet livet i europeiske hender, brukte all sin tid og kraft på å bringe evangeliet om forsoningen i Jesus til oss i Europa. Samtidig glemte han ikke sine egne, for evangeliet er «for jøde først …»

I likhet med oss, er det også for jødene bare en vei til frelse og evig liv. Den finner vi alle gjennom troen på Yeshua, jøden fra Nasaret.

Det er likevel umulig å formidle dette uten samtidig å stå opp mot det hatet som jødene igjen opplever hos oss. Gode tanker er ikke nok.

En trenger aktivt og gjentagende, gjennom offentlige ord og handlinger, å forsvare jødenes rett til eksistens, trygghet og liv. Her har særlig lutherske kirker og organisasjoner et større ansvar enn alle andre. Passivitet og likegyldighet holder ikke.

Det absolutt verste vi kan gjøre, er å ikke gjøre og si noe som helst.

jan helge aarseth,debatt,dagens debatt,synd,ervin kohn,antisemittisme,jødeforfølgelse