HVEM ER JØDER?: – Selv om det
...
HVEM ER JØDER?: – Selv om det ultraortodokse partiet Shas kun har 6 prosent oppslutning, får de definisjonsmakten om hvem som får lov til å regne seg som jøde, skriver Elisabeth E. Levy Foto: Magnar Børnes
Kommunevalg og «No longer jews»
Del
«De lovende menn» smiler for tiden til oss fra både busser og bygninger og andre tenkelige og utenkelige steder. Det er kommunevalg i Israel om ikke så lenge, nemlig den 30. oktober.

Mens jeg venter på at min buss skal komme og ta meg hjem etter jobb, ruller det forbi meg mange andre busser med store reklameplakater på. De fleste har bilder av «smilende, lovende menn» som alle lover det aller beste for byen og dens innbyggere.

«De lovende menn» smiler for tiden til oss fra både busser og bygninger og andre tenkelige og utenkelige steder. Det er kommunevalg i Israel om ikke så lenge, nemlig den 30. oktober.

Men spiller det egentlig noen stor rolle hva man stemmer? De fleste lover jo det aller beste for «den hellige stad». Budskapet er ganske så likt så vidt jeg kan registrere der jeg sitter og venter. Men det er to reklameplakater som skiller seg ut.

På en buss som passerer, smiler en kippabærende mann med skjegg til oss og lover å bevare Jerusalem «hellig», slik at byen kan bli et sted som kan motta Messias og det tredje tempel kan bygges.

Men plutselig passerer en annen buss der budskapet på plakaten også skiller seg ut fra de andre. På denne bussen er det to menn og to kvinner som smiler til oss og forsikrer: «Vi lover å ikke samarbeide med Haridim», det vil si de ultraortodokse partiene.

Selvom budskapet her fra partiet Merets (= SV) skiller seg ut, er det ikke det jeg mest legger merke til. Det som skriker mot meg, er svartmalingen. De to kvinneansiktene er malt over med sort farge til det nesten ugjenkjennelige.

Vanligvis har flertallet av de messianske jødene stemt «til høyre». Denne gangen derimot hører jeg flere si at de vil stemme på et av de partiene som er lengst unna de religiøse, ultraortodokse partiene.

Grunnen til dette kan være at det har vært flere episoder den siste tiden der Jesus-troende jøder har hatt problemer med MOI (Ministry of Interieur/innenriksdepartementet). Jesus-troende jøder har blitt nektet innvandring til Israel eller truet med tilbakekallelse av statsborgerskap, ut fra det argumentet at de ikke lenger er jøder.

De skal defineres som kristne, og således mister de sin rett til innvandring. Vi har fått en gruppe mennesker som går under betegnelsen «NLJ» – «no longer Jews» eller – «ikke lenger jøder». De er jøder, men de tror at Jesus er Messias, og dermed sier MOL at de ikke lenger er å regnes som jøder.

Flere slike saker sirkulerer nå i det israelske rettssystemet. Mange NLJ-ere og andre velger derfor å gi sin stemme til et parti som ikke vil samarbeide med de religiøse partiene.

MOL i Israel er på religiøse hender. Det styres av det ultraortodokse partiet Shas. Så selv om Shas kun har 6 prosent oppslutning, får de definisjonsmakten om hvem som får lov til å regne seg som jøde. Den definisjonen kan bli for trang for mange, spesielt messianske jøder, som ofte blir definert utenfor. Dette landet skulle være en trygg havn for alle jøder, men for noen er porten blitt svært trang.

Tidligere leder i «Avuda» (Arbeiderpartiet), nå leder av Jewish Agency, Isak Hertsog uttalte nylig: «Vi må gjøre alt vi kan for å forene det jødiske folket. Vi må gjøre alt vi kan for at det jødiske folket ikke blir revet i stykker. For en jøde er en jøde, er en jøde , og det spiller ikke noen rolle hvilken type kippa han har på – eller ikke har på. Det spiller ikke noen rolle hvilken retning han eller hun tilhører. Vi er ett folk».

Om Hertsog her inkluderer de messianske jødene også skal ikke sies for sikkert, kanskje tenkte han slett ikke på dem i sin uttalelse. Men han understreker at en jøde er en jøde uansett hvilken retning han eller hun tilhører, religiøse som ikke-religiøse. MOI derimot vil ha en ensretning i det israelske samfunnet, basert på deres snevre definisjon av hvem som er jøde.

MOI har bestemt «å beskytte» staten Israel for blant annet messianske jøder. Reformjøder og konservative jøder kjemper også for å oppnå fulle rettigheter.

Avisen «Ha-Arets» skrev på lederplass for en stund tilbake: «I et demokratisk land skulle ingen innbyggere være redd for å bli fratatt sitt statsborgerskap. Men hvert år i Israel blir tusenvis at israelere dradd inn i en ofte lang og urettferdig kamp mot MOI. De prøver å hindre jøder i å tro på en annen måte enn deres egen; de vil ha definisjonsmakten på hvem som skal tilhøre det jødiske folk.» Så langt avisen Ha-Arets.

I skrivende stund kjemper mange Jesus-troende jøder for å få lov til å være det de alltid har vært – nemlig jøder. De ønsker ikke å bli en del av kategorien «NLJ» – «no longer Jews».

Så spiller det kanskje en rolle hvem man gir sin stemme til. Hvem vil og kan forene alle sektorer i denne sammensatte byen? Hvem vil – og kan – være en borgemester både for religiøse og ikke-religiøse jøder, samt muslimer og kristne?

Fra en balkong i nabolaget vårt på French Hill vaier et flagg for partiet «Hitorrerut», eller «Oppvåkning». En ung mann smiler til oss. Det er Ofer Berkovitz, en ung og etter sigende en lovende, ung mann. Mange av naboene har allerede sagt at de vil stemme på ham. Han representerer de yngre. Det unge og det dynamiske. Og han er fleksibel nok, sies det, til å samarbeide med de aller fleste.

En annen nabo har invitert alle i nabolaget til «åpent hus». Der skal Laura Wharton, en kvinnelig representant for «Merts» (SV) komme for å fortelle hva godt hennes parti kan gjøre for Jerusalem og French Hill. Den amerikanskfødte Laura Wharton sitter allerede i bystyret i Jerusalem siden 2009, og er i tillegg foreleser i statsvitenskap ved Det hebraiske universitetet.

«Hun har arbeidet for en åpen og tilgjengelig by for alle. Hun har også arbeidet iherdig mot den utbredte korrupsjonen i bystyret og mot religiøs tvang i Jerusalem» – slik beskrives hun i alle fall på invitasjonen vi har fått.

Så venter vi spent på 30. oktober og resultatet av kommunevalget her i Jerusalem og Israel. Imens venter jeg på bussen hver dag etter jobb og betrakter de «smilende, lovende menn …»