SAMFUNNET: Det som er nytt nå
...
SAMFUNNET: Det som er nytt nå er ikke at Europa er i en åndelig krise, der har vi vært før, og gang på gang har Gud sendt fornyelse satt i gang nedenfra. Det som derimot er nytt, er at kirken ikke lenger har noen sentral plass i samfunnet, skriver Kristian Lande. Foto: Ned Alley, NTB scanpix
Kirken som prøver å finne seg selv
Del
Kirke og misjonshistorien er full av historier om samfunn og kulturer som er endret i møte med evangeliet.

Plutselig var vi en minoritet. Den europeiske kirken. Over nesten hele kontinentet har nasjonale kirker ikke bare vært sentrale i samfunnslivet, de har vært en viktig del av nasjonenes identitet. I løpet av noen få tiår har dette endret seg drastisk, og selv om åndelighet har blitt en større del av samfunnet igjen, er dette i stor grad ikke kristen åndelighet.

Den europeiske kirken er blitt en minoritet. Og jeg vil hevde, en minoritet som strever litt med å finne seg selv. Hvordan er vi kirke nå? Skal vi gjøre ting på den samme måten som vi «alltid har gjort det»? Trenger vi å endre ting? I tilfelle hvorfor? Hva står fast? Hva kan endres? Hva bør endres?

Jeg har ikke alle svarene, men jeg har en tanke om at det kanskje hadde vært bra for oss å reflektere over hvordan og hvorfor vi har endt opp med å være kirke på den måten vi har vært det i tiden før vi ble en minoritet. Hvordan startet det, for eksempel? For å svare på det, kan det kanskje være lurt å se på parallelle historier fra dagens tidsalder.

Sjelden har jeg sittet med så vidåpne øyne og ører, vært så oppslukt og fascinert, som når jeg hørte Sigmund og Ingjerd Evensen fortelle fra livet som pionermisjonærer blant umanakainaene, en uberørt folkegruppe i jungelen i Papua Ny Guinea. De underviste i en hel uke, og vi, vi satt som lys hele tiden. Jeg var 21 og gikk på Studium i tverrkulturell kommunikasjon på Gå Ut Senteret, og det jeg hørte satte spor. En av tingene som gjorde inntrykk, var hvordan budskapet de kom med, evangeliet om Jesus, over tid fikk gjennomsyre og endre hele kulturen.

Kirke og misjonshistorien er full av historier om samfunn og kulturer som er endret i møte med evangeliet. Både små folkegrupper, men også hele land og kontinent. Det som begynte i det små med misjonærer som brakte inne evangeliet, ble etter hvert til en selvstendig kirke, og i noen tilfeller fikk det gjennomsyre samfunnet - kristen etikk og menneskesyn fikk prege kulturen.

«Dette har snudd samfunnet deres. Forvandlingen som har funnet sted, har skjedd fra innsiden og ut. Det er ikke noe utvendig. Det er ingen kosmetisk forandring», fortalte Sigmund i et intervju med Dagen i juni 2013. «En utflyttet umanakaina sa han så noe helt nytt da han besøkte hjemtraktene. – Han kjente ikke folket sitt igjen. Han kunne se forandringen i øynene deres». Ingjerd la til: «Da de fikk høre om Gud og fikk nytestamentet, fikk de et ord for tilgivelse. Det hadde de ikke før, og de trengte det ikke heller - for de tilga ingen og visste ikke hva tilgivelse var.»

Hvordan hadde det vært og sittet og hørt på keltiske misjonærer fortelle fra sin misjonsvirksomhet blant hedenske germanske stammer på 400. og 500-tallet? Eller britiske misjonærer til Norden for drøyt 1000 år siden? Jeg tror jeg hadde sittet der med like store øyne. De kunne fortalt lignende historier som det Sigmund og Ingjerd kan.

Vi får ofte inntrykk av at det var maktsyke konger og keisere som innførte kristendommen her, men faktum er at det som regel skjedde en indre endring først. I Romerriket var det annerledesfolket, de som tok seg av dem som ingen andre ville ta seg av, de som forkynte Jesus også når de ble drept for det, som fikk se at budskapet de formidlet sakte, men sikkert gjennomsyret store deler av samfunnet. Til slutt skjønte keiser Konstantin at nå er det like greit å gjøre det offisielt. Da Augustin på slutten av 500-tallet ble sendt av paven til anglosakserne for å systematisk kristne dem, hadde det allerede vært drevet misjonsvirksomhet både på og fra de britiske øyene i lang tid. Også i Norge hadde evangeliet fått fotfeste før Olav den Helliges tid. Wikipedia skriver faktisk at allerede på 600-tallet kan det ha vært kristne i Norge. Olav den Hellige kristnet ikke Norge, men han gjorde kristendommen til statsreligion, og opprettet statskirken.

Poenget her er at, som hos umanakainafolket, vokste kristen tro i Europa frem nedenfra, gjennom mennesker som brakte den videre. Først senere gjorde konger og keisere kristendommen til statsreligion, og det sannsynligvis med blandede motiver. Historikere hevder at dette kunne ikke kongene gjort med mindre en betydelig del av befolkningen allerede var kristne. Resultatet ble nasjonale kirker som ble sentrale identitetsbærere og satte premisser for samfunnet. Kirken ble på mange måter limet i lokalsamfunnet.

Underveis har sunnhetsgraden i disse kirkene variert kraftig. Man har dessverre bidratt til ikke bare positive kapitler i historiebøkene. Men disse tidene, når kirken ikke har vært preget av den etikken Jesus formidlet, har også blitt fulgt av fornyelser, eller vekkelser om du vil. Reformasjonen er et eksempel – og igjen ser vi at det som begynte som en indre endring, etter hvert ble fanget opp av fyrster og konger, og igjen ble endringene innført som statsreligion med blandede motiver. Senere kom de pietistiske bevegelsene som direkte respons på religionskriger på kontinentet vårt, og med pietismen kom misjonsorganisasjonene.

I hundrevis av år har samfunnet og kirken i Europa nærmest vært ett. Det har vært tider der man har vært langt vekke fra det en kirke er ment å være, men kirken har også i disse periodene vært sentral i samfunnet. Det som er nytt nå er ikke at Europa er i en åndelig krise, der har vi vært før, og gang på gang har Gud sendt fornyelse satt i gang nedenfra. Det som derimot er nytt, er at kirken ikke lenger har noen sentral plass i samfunnet. Vi er en minoritetsbevegelse. Det varierer selvsagt fra land til land og område til område, men det er vel neppe særlig radikalt å hevde at europeere flest ikke har noe forhold til kirken. Er det som en gang startet den indre endringen tatt vekk? Er de nasjonale kirkenes tid i Europa over? Etter 1700 år? Er vi da tilbake der vi var? Som en minoritet midt i et hedensk samfunn? Hvordan er vi da kirke? For vi kan vel ikke bare fortsette å tenke at vi er en kirke som består av hele samfunnet, når det store flertallet ikke lenger er der?

Det vi vet, er at kristen tilstedeværelse fremdeles finnes i Europa. Vi vet også at det evangeliet og den Gud, som en gang satte i gang endring fra innsiden, fremdeles er den samme. Vi vet også at Bibelen sier at kirke i sin hovedsak ikke er en struktur eller et bygg, men fellesskapet av dem som tilhører Jesus. Og at dødsrikets porter ikke skal få makt over den kirken.

Jesus, hjelp oss til å være det vi er. Med dem som tilhører deg. For dem som ikke gjør det.