HISTORIE: Det er en grunn til
...
HISTORIE: Det er en grunn til at Høyre og KrF har en lang historie med å samarbeide, skriver Torbjørn Røe Isaksen. Her sammen med Knut Arild Hareide og tidligere SV-stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell på vei til slottsmiddag. Foto: Terje Bendiksby, NTB Scanpix
Fanatisk moderat
Del
Jeg blir forundret når Hareide toner ned uenighetene mot Arbeiderpartiet, og samtidig går langt i å identifisere SV som et sentrumsparti.

Høyre og KrF er på sitt beste når de samarbeider», sa Jan P. Syse. «Det får Høyre til å forstå at politikk handler om mer enn penger, og det får KrF til å forstå at politikken også handler om penger,» la han humoristisk til.

Knut Arild Hareide gjengir dette utmerkede sitatet i sin nye bok, «Det som betyr noe».Jeg mener det fortsatt er riktig. Et konservativt parti som Høyre og et kristendemokratisk parti som KrF har ikke bare mye til felles. Høyre og KrF har også samarbeidet i de fleste ikke- sosialistiske regjeringer etter krigen, og de siste fem årene har Erna Solbergs Høyre og KrF blitt enige om 10 budsjetter.

Derfor overrasker det meg at Hareide i sin nye bok skriver at Høyre er i ferd må endre seg i en mer liberalistisk retning. Det kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Ja, det er uenighet om noen saker i Høyre som i andre partier, men vi er også gjenkjennelige som et bredt, konservativt folkeparti.  Om noe er Høyre det Jan P. Syse beskrev som «fanatisk moderat».

Det er en ekstra merkelig analyse gitt utviklingen i Høyre siden valgnederlaget i 2005. Vi brukte den gang tid på å komme til en erkjennelse: Vi hadde snakket for ensidig om skattepolitikk og økonomi. Vi skulle snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det var ikke en retorisk oppussing, men handlet om praktisk politikk.

I 2009 ble jeg valgt inn på Stortinget på Høyres partiprogram. Det slo fast at økonomisk vekst var avgjørende for å videreutvikle velferdssamfunnet, at vi skulle tilby raskere behandling i helsevesenet, styrke forebyggende arbeid blant barn og unge og styrke tilbudet til rusmisbrukere og psykisk syke. Alt dette var saker KrF og Høyre lett kunne bli enige om. Men de rødgrønne fikk flertall.

Høyres politikk ble videreutviklet frem til valget i 2013. Da gav velgerne et klart og tydelig mandat til en ny regjering. KrF samarbeidet med oss om å virkeliggjøre den nye politiske retningen velgerne etterlyste. Det er heller ikke uten grunn at vi er med i samme europeiske partiorganisasjon eller at Angela Merkels parti har to søsterpartier i Norge: Høyre og KrF.

Derfor blir jeg forundret når Hareide toner ned uenighetene mot Arbeiderpartiet, og samtidig går langt i å identifisere SV som et sentrumsparti. Det er urimelig. La meg ta ett eksempel: Høyre og KrF erkjenner at kristendommen har en spesiell plass i det norske samfunnet, og at det også må gjenspeiles i praktisk politikk. SV vil på sin side fjerne KRLE og erstatte det med noe sekulært. SV angriper og vil avvikle kontantstøtten og plassere alle barn i en heldagsskole. Arbeiderpartiet på sin side ønsker å fjerne K-en i KRLE, innføre kommunal vetorett ved etablering av nye religiøse skoler og viser ingen forståelse for den viktige kampen mot sorteringssamfunnet.

Det er en grunn til at Høyre og KrF har en lang historie med å samarbeide. Sammen i regjering, eller med det andre partiet utenfor regjering. Høyre har respekt for KrFs standpunkter i verdispørsmål, også når vi er uenige. Det har vært gjeldende i vårt samarbeid opp gjennom årtier. I samme periode som partier på venstrefløyen har brukt sterke ord om KrFs verdi- og menneskesyn.

Veien videre for KrF, er det KrF selv som må bestemme. Men debatten må tas på riktige premisser.

knut arild hareide,torbjørn røe isaksen,bård vegar solhjell,veivalget,høyre,statsråd,næringsminister,bokutgivelse,det som betyr noe,regjeringssamarbeid,blokkuavhengig