ÅNDELIG: «Når materialismen er
...
ÅNDELIG: «Når materialismen er på fremgang er det lett at åndelige verdier kommer i annen rekke», skriver Carsten M. Syvertsen. Foto: Illustrasjonsfoto: Fotolia
Påsken og livets mysterier illustrert gjennom et skipsforlis fra Sørlandet i 1838
Del
Det var kaldt. Sulten og tørsten svekket motivasjonen for å overleve. Det var bare å be. I de store bølgende var sjansen liten for å bli sett.

Det nærmer seg påsken, den viktigste høytiden for troende mennesker. Det reflekteres over livets mysterier med et skipsforlis på Sørlandet som endte godt mot alle odds for 180 år siden.

Den dramatiske langfredagen da Jesus ble korsfestet og stod opp fra dødsriket tredje dag går inn på kjernen i den kristne tro. Et vakkert budskap , nesten ikke til å tro. Slik skal det være. Evangelisten Johannes reflekterer over sammenhengen mellom tanke og handling. I innledningen minner Johannes (1.1) oss om at «i begynnelsen var Ordet». Ordet ble identifisert med sophia» (gresk) eller visdom (Salomos ordspråk 8.22, Visdommens bok 7.22). Ordet, ideen og kunnskapen kom før skapelsen.

Kreativitet og nyskapning forutsetter mer enn ideer. Det krever handling. Det er bare gjennom handling, det vil si skapelsen, at Ordet får mening. For Johannes er det når ordet blir kjød (Johannes 1.14) at grunnleggende omsorg blir skapt.

Det er nettopp handlingen som gjør påskebudskapet enestående ved at handlingen settes i sentrum. Det er ikke nok å tenke, vi må også handle. Det gjelder også i det moderne Norge hvor behovet for omsorg og nærhet aldri har vært større, kanskje spesielt i en høytid som påsken, hvor ensomheten kan være et mareritt for en del mennesker.

Skal vi lykkes i våre omsorgsoppgaver, krever at vi overlater noen av livets mysterier til høyere makter. Det gjelder også på havet hvor denne historien er hentet fra.

«Havet gir, havet tar» kjenner vi som kystens folk og fra norsk litteratur. Havet har gitt oss et levebrød og fisk på bordet. Havet har tatt menneskeliv og skapt vanskeligheter for leveranser når været har slått seg helt vrant. Kystsamfunnene er underlagt sjøens lumske natur som aldri hadde lovet noe i følge Jonas Lie i boken «Losen og hans hustru», skrevet på Merdø, den vakre uthavnen i Arendals skjærgård, hvor lokalbefolkningen vet godt at havet kan være både venn og fiende.

Alltid bevegelse. Gi og ta hele tiden, beskrevet vakkert av den danske forfatteren Carsten Jensen i boken «Vi, de druknede», med kvinnene som venter tålmodig på at mennene skal komme hjem. Det er ikke alltid at dette ønsket blir oppfylt.

Det er de dyktigste lokalsamfunnene og sjøfolkene som overlever og vokser under tøffe forhold ved havet. Med et godt sjømannskap, hell, god kunnskapsledelse i klassisk form bygget på gresk tenkning og kanskje til og med en hjelpende hånd fra høyere makter kan det gå godt også når det ser som mørkest ut? Kanskje det er det vi kan lære noe av historien til «Fortuna i året 1838, siden gjengitt nedenfor?

Skipet «Fortuna» seilte fra Arendal den 20. mars 1838 med Le Havre i Frankrike som bestemmelsessted. Rett utover Lindesnes måtte mannskapet berge seil i uværet, ikke uvanlig på denne delen av sørlandskysten hvor havet etter sigende skal være like lunefullt som kjærligheten? Det siste sier ikke så lite.

Skuta sprang lekk, krenget hardt over og fikk slagside. Kapteinen ga ordre om at stormasten skulle kuttes. Skuta sank dypt i vannet, men fløt på lasten. For å unngå å bli vasket til havs, ble mannskapet stående i dekkshuset. De stod i iskaldt vann til knærne. Mannskapet var utslitt og holdt på å gå tom for mat og drikke. Mannskapet prøvde å holde vannet på avstand. «Arbeid og be» hadde mannskap og kaptein fått inn fra barnsben av i Arendal hvor både sjøen og kirken stod sterkt. Man stod i dødens forgård og håpet at havet ikke enda en gang skulle gjøre kort prosess og ta både mannskap og mus, inkludert kapteinen.

Slik har livet vært på Sørlandet i alle tider. Marginene var små mellom liv og død, eller om en forretning gikk som forventet. Opp og ned også med shipping rater. Det kunne stå om overlevelse for et rederi og hyre for et helt lokalsamfunn. Det var kaldt. Sulten og tørsten svekket motivasjonen for å overleve. Det var bare å be. I de store bølgende var sjansen liten for å bli sett.

Til alt hell så mannskap og kaptein på skipet «Junge Martin» «Fortuna» mellom de store bølgene. Det ble satt ut lettbåt. Flere av mannskapet om bord på «Fortuna» var så svake at de måtte løftes om bord. «Junge Martin» skulle på seljakt på Grønland og var sent ute. En hver forsinkelse ville medføre dårligere fangst på Grønland. Mannskapet fra «Fortuna» måtte være med på den lange reisen. Den tok fire måneder. De hjemme måtte enda en gang vente på å få de kjære hjem.

Mannskap og kaptein på «Fortuna» visste at de hjemme i Arendal var bekymret. Det var bare å handle i samsvar med gode prinsipper for godt sjømannskap og ta i bruk de midler som var tilgjengelige.

 Mannskapet benyttet flaskepost som kommunikasjonsmiddel, vel vitende om at sjansen for de hjemme skulle motta beskjeden var minimal. Det var før telegrafens tid hvor kontakten mellom de på sjøen og de hjemme var vanskelig og oftest minimal, spesielt når sjøfolkene var ute på langfart som kunne vare i flere år.

Tre flasker ble sendt fra skutesiden i Nordsjøen. Det ble enda en gang bedt om hjelp fra kapteinen og mannskapet. Det var nesten å be om for mye. Man måtte bruke de midler man hadde for hånden, bokstavelig talt. To ut av tre flasker kom hjem til Arendal, en via strendene i Jylland og et via et skip til havs utenfor Mandal. Religiøse mennesker i Arendal var ikke i tvil om at selveste Vår Herre hadde grepet inn.

Den 22. juli 1838 ankom «Junge Martin» Lindenes. To dager senere ankom sjøfolkene fra «Fortuna» lykkelige Arendal. Gleden må ha vært enorm i en befolkning som var vant til å finne frem det mørkeste antrekket til begravelser. Denne gangen var det ikke nødvendig.

Begravelsene hadde vært mange av. Med økt tonnasje og økt økonomisk aktivitet i Arendal og omegn måtte befolkningen ta sin del av belastningen med tapte menneskeliv. Denne gangen kunne man spare tårene, iallfall av de triste sortene. Tid for fest med hummer og nytrukne poteter på bordet og kanskje hjemmebrygget øl som man hadde i bakhånd i mer liberale hjem i Arendal.

Det ble skipsforklaring kun to dager etter hjemkomsten. I god kystånd er dette en høytidelig affære, formelt og med en stor respekt for domstolen som det seg hør og bør. Ikke ulikt en Høymesse i kirken. Det skulle bli en sjøforklaring med historiske dimensjoner, kanskje den mest kjente i Sørlandets fargerike skipsfarts historie.

Mange av byens kapteiner og andre sjøfolk var til stede og håpet kapteinen og mannskap skulle slippe kritikk etter den tøffe turen. Byens egne menn hadde bestått prøven med solid margin, synes nok mange. En byrettsdommer kunne nok ha en jolle for fornøyelsens skyld, men hadde han nok kunnskap om livet utenfor skjærgården i Arendal tenkte nok en av de gamle kapteinene før sjøforklaringen skulle starte?

Sjøforklaringen gikk meget bra. Sjøfolkene ble betraktet som hedersmenn som hadde gjort alt det var mulig i en vanskelig situasjon. Utenfor rettslokalet sa kapteinen av «Fortuna» at de hadde vært heldige med flaskeposten. Svaret fra en eldre kaptein var kort og godt «Herren tar vare på de som tar vare på seg selv. De er ikke bare en god kaptein av Guds nåde, en god ektemann, en god far, en god nabo og en aktiv kirkegjenger».

Et større kompliment er det ikke mulig å få på kysten på Sørlandet. Direkte tale mellom menn slik det skal være. Godtatt av ens egne. Bedre skussmål er det ikke mulig å få. Historien forteller oss om livets mysterier. Skal alt forklares? Jeg tror ikke det.

Nå som påsken nærmer seg kan vi tenke på hvordan vi kan handle for å opptre som gode mennesker. Man kan lese om sammenhengen mellom tanke og handling som evangelisten Johannes vektlegger, og som kaptein og mannskap viste under dramatiske omstendigheter om bord på »Fortuna».

Det greske ordet for visdom som kalles «teche». Det betyr «målrettet bruk av prinsipper som er egnet for å gjøre en jobb på en god måte». Man hadde opptrådt som gode sjøfolk og benyttet godt skjønn. Mer går det neppe an å forlange. Kanskje man en stille stund før leggetid gikk gjennom de ti bud, selve grunnlaget for den kristne etikk, bare for ordens skyld. Sørlendingene har et kristent sinnelag. Man kan budene, men en gjentakelse skader ikke.

De tre første budene er knyttet til moralske forpliktelser overfor Gud, de andre er knyttet til relasjonen mellom mennesker. Kristendommen la inn et overordnet bud for de ti bud som heter: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand». Dette er det største og første bud. Du skal også «elske din neste som deg selv» som er det andre budet. På disse to budene hviler hele loven og profetene (Mk 12,29-31). Barnelærdom for mange, men slett ikke lett å etterleve. Leser man de ti bud sammen med påskens mysterier skulle det meste være sagt. Slett ikke lett å etterleve, men kan kanskje vi kunne gjøre et forsøk?

Når materialismen er på fremgang er det lett at åndelige verdier kommer i annen rekke. Mennesker synes å ha mindre tid til hverandre. Alltid mas og jag. Vi synes ikke en gang å ha tid til hverandre og dyrke kjærligheten? Det er åpenbare svakhetstegn ved det moderne Norge.

Var alt bedre før? Nei jeg tror ikke det, heller tvert i mot. Velstandsutviklingen har kommet store befolkningsgrupper til gode. Den teknologiske utviklingen åpner opp store muligheter både forretningsmessig og på det personlige plan. Utdanning kommer store deler av befolkningen til gode.

Midt i det som kan betraktes som positivt med klare urbaniseringstendenser i store deler av verden svekkes tradisjonelle kystsamfunn og bondesamfunn. Det gjør også at kristendommen kommer under press.

Det synes opplagt for noen av oss at det finnes noe større enn oss selv og at det kan være lurt å overlate noen av livets mysterier til høyere makter. «Credo» er latinsk og betyr «jeg tror». Det er ikke vanskelig. God påske.