KONFLIKT: Selv om de etniske k
...
KONFLIKT: Selv om de etniske konfliktene har dype røtter og korrupsjon fremdeles fører til forfordeling av sittende lederes folkegruppe må det finnes en vei ut av denne ­afrikanske forbannelsen, skriver Anne Lise Søvde Valle. Bildet er fra Kawangware-området i Kenyas hovedstad Nairobi i forbindelse med presidentvalget i landet. Foto: Will Swanson, AP Photo/NTB scanpix
Den afrikanske forbannelsen
Del
Dersom man lykkes med å nå inn i den afrikanske folkesjela med et praktisk budskap om forsoning, så tror jeg også det finnes en mulighet for at den gamle afrikanske forbannelsen kan brytes.

Kenya har på mange måter vært et utstillingsvindu for resten av Afrika i fredelig sameksistens og stort kristent nærvær. Internasjonale organisasjoner som International Organization for Migration, African Evangelical Alliance, African Enterprise, og andre, har lagt sine hovedkontor i Nairobi, da byen regnes som en av Afrikas tryggeste hovedsteder.

Til tross for dette har ethvert presidentvalg i Kenya vist seg å ha potensial til å sette folk opp mot folk og nabo opp mot nabo. I 2007 ble omkring 1200 mennesker drep og minst 100 000 hjemløse, etter påstander om valgfusk.

Frustrerte kenyanere tok til våpen, noen for «å hevne» det de mente var et manipulert valgresultat, andre for å «hevne» ødeleggelsene utført av de først nevnte. Demonstrasjoner og opptøyer førte til en fryktelig voldsspiral og enorme humanitære og økonomiske tap.

FN fikk partene til å erkjenne påstandene om etnisk rensing, og Kofi Annan meklet frem en avtale mellom de to politiske rivalene. Men som alltid var det de fattige og de mest sårbare som betalte den høyeste prisen.

Kenya har en antatt befolkning på rundt 45 millioner, fordelt på 40 ulike etniske grupperinger. De største er kikuyuene, etterfulgt av luhyaene, kalenjinene og kambaene, i tillegg til en stadig voksende gruppe somaliere. Motsetningene mellom disse kommer spesielt til overflaten når landets ledere skal velges, da hvert parti i hovedsak representerer en av stammene.

I august 2017 holdt verdenssamfunnet igjen pusten. Etter et valg med over 80 prosent valgdeltagelse ble den sittende presidenten, Kenyatta, gitt en knepen seier. Senere erklærte høyesterett resultatet for ugyldig og ba valgkommisjonen arrangere nyvalg.

I oktober trakk opposisjonsleder Odinga sitt kandidatur og oppfordret sine tilhengere til å boikotte nyvalget. I flere provinser har demonstranter hindret valgmateriale å komme inn, eller gått til angrep på dem som ønsket å stemme.

Internasjonale valgobservatører har forlatt landet, og foreløpig vet vi ikke om 2017-valget vil føre med seg ytterligere sammenstøt og voldsbruk.

Ifølge Store norske leksikon regner 83 prosent av kenyanerne seg som kristne (fordelt på protestanter, katolikker, pinsevenner og andre). Landet har også hatt store evangeliseringskampanjer og opplevd store vekkelser.

Men selv om forsoning og tilgivelse, kjærlighet og medmenneskelighet er sentrale deler av det kristne budskapet, har terskelen for å ta loven i egne hender vært for lav for frustrerte kenyanere.

Korrupte ledere har nok en gang knust håpet om en bedre fremtid for mange unge. Kenya forblir i øvre sjiktet av Transparency International sin korrupsjonsranking (land nummer 145 av 176 i 2016).

Selv om de etniske konfliktene har dype røtter og korrupsjon fremdeles fører til forfordeling av sittende lederes folkegruppe må det finnes en vei ut av denne afrikanske forbannelsen. Så hvordan kan Kenya igjen bli et eksempel til etterfølgelse, et lys og salt i Afrika?

Jeg kan ikke la være å tenke på Knut Arild Hareide som uttalte at han først var kristen, og deretter norsk , i en debatt med Bård Vegar Solhjell. I Afrika, derimot, kan det virke som om mange har sin identitet først og fremst i sin etnisitet, og deretter i sin gudstro.

De er for eksempel kambaer først, og deretter kristne. Jeg tror vi rett og slett må si som Hareide; Vi er kristne først, og så nordmenn . Vi er først søsken, og så er vi av ulik slekt. Vi er først lemmer på Guds legeme, og så er vi født inn i en etnisk gruppe.

Det er selvsagt altfor enkelt av oss her i nord å be kenyanerne tilgi andres brutale overgrep og drap mot nær familie. Det må sammenlignes med noe sånt som, på en lettvint måte, be ungdommene på Utøya tilgi Anders Behring Breivik.

Så hvilke konkrete ting kan man gjøre for å se forsoning i Afrika, mellom folkegrupper som ser mistenksomt på hverandre, og ledere som forfordeler sine egne?

Flere norske misjonsorganisasjoner har lang fartstid i Kenya, og kirken er tilstede i de fleste provinser. Blant andre initiativer driver norske Pinsemisjonen (tidl: Pym) et forsoningsprosjekt i Mount Elgon.

Åtte ulike etniske grupperer er involvert i prosjektet som rommer alt fra informasjon om folks rettigheter, dialogarbeid og anti-korrupsjonsarbeid. Og ikke minst har kvinnene fått en sentral rolle som talspersoner.

Resultatene er gode, og i 2011 fikk man til og med på plass en lokal fredsavtale mellom stammelederne. Valget i 2013 forløp uten voldelige sammenstøt i regionen. Nå vil den kenyanske søsterkirken Free Pentecostal Fellowship of Kenya (FPFK) utvide arbeidet til nye områder.

Kanskje har de funnet en nøkkel til fredelig sameksistens for flere afrikanske land? Forsoning er i alle fall et felt hvor kirken nyter langt større tillit enn politikerne. Og dersom man lykkes med å nå inn i den afrikanske folkesjela med et praktisk budskap om forsoning, så tror jeg også det finnes en mulighet for at den gamle afrikanske forbannelsen kan brytes.

debatt,dagens debatt,dagensdebatt.no,dagensdebatt,meninger,globalt perspektiv,anne lise søvde valle,anne lise søvde,norsk råd for misjon og evangelisering,afrika,african evangelical alliance,african enterprise,nairobi,kenya,kofi annan,knut arild hareide,bård vegar solhjell,anders behring breivik,pinsemisjonen,pym,free pentecostal fellowship of kenya