Donald Trumps
 politiske linegang

Det var ikke før Donald Trump lanserte sitt kandidatur at man for alvor merket opptakten til den amerikanske valgkampen.

I flere uker har han, som få andre, valgt å markere seg på politiske stridsområder.Trump har lattDet republikanske partiet få erfare hva som skjer når en kandidat ikke nøyer seg med brannfakler og heller tyr til brannbomber.

–Mexico sendeross ikke de rette menneskene. De sender mennesker som har problemer med kriminalitet, narkotika, og de sender oss voldtektsmenn, sa Trump under lanseringen av kandidaturet. Støvet har ennå ikke lagt seg.

Siden den gang har innvandring, krigshelter og Islamsk Stat stått på agendaen, og republikaneren har alltid et svar, ofte ladet med enten verbal eller militær sprengkraft.

Det er en vanskelig balansegang, men skal vi tro meningsmålingene er velgerne med på linegangen så langt. Spørsmålet blir imidlertid hvor lenge Trump klarer å holde balansen.

LES:Donald Trump flaggar kristen tru

Det kan virke som om den hårfagre forretningsmannen har valgt en helt annen linje enn den demokratiske presidentkandidaten, Hillary Clinton. I mediene har Trump blitt både kritisert og hyllet; kritisert for å gjøre den republikanske nominasjonsprosessen om til et sirkus, og hyllet for å sette viktige saker på dagsordenen. Slag har gått i alle retninger.  

I den demokratiske leiren har det vært taust. Mangelen på reelle utfordrere til Clinton har satt sitt preg på partiet, noe som har ført til at velgerne har skapt sine egne opponenter. Den venstreorienterte tidligere Harvard-professoren og senatoren Elisabeth Warren har nærmest blitt tryglet om å stille som kandidat både av velgere og presse. Men foreløpig har hun ikke sagt ja til å la seg engasjere.

Hvor problematisk mangelen på motkandidater i realiteten er, forblir et ubesvart spørsmål. Donalds Trump sjanser for å vinne nominasjonen ble møtt av et kontant svar fra ekspert på amerikansk politikk, Hilde E. Restad: – Null, sa hun til Vårt Land. Får Restad rett, vil ikke nødvendigvis hodebryet forsvinne.

LES:Sliter med de kristne velgerne

I et intervju med «The Hill» truet Donald Trump med å stille som en uavhengig kandidat hvis han ikke ble behandlet rettferdig av Det republikanske partiet. Oppslutningen kan dermed avgjøre valgkampen på indirekte vis, og har spredd frykt i partiet. Trump må derfor forbli med på laget, selv om det råder lite tvil om at den reelle nominasjonskampen står mellom Marco Rubio, Jeb Bush og Scott Walker.

Politiske kommentatorer har satt de republikanske presidentkandidatene inn i bokseringen, men alle tenkelige scenarioer ser ut til å gi en enkel knock-out seier til Clinton i neste runde. Det er ikke bare i politisk tilslutning at flere kandidater kommer uheldig ut, nok av kandidatene har også et betydelig PR-problem.

Da Jeb Bush annonserte sin inngang i kampen om presidentembetet var hverken broren eller faren å se langs de lange radene med tilskuere. Tilfeldig var det neppe. Det at deler av Det republikanske partiet nå slår ring rundt en som Trump kan også virke overraskende. Særlig etter at de under valgkampen i 2012 jobbet iherdig for å tone ned Mitt Romneys personlige formue.

I Det republikanske partiet har Donald Trump for alvor skapt splittelse i velgermassen. Gjennom å appellere til politikerforakten blant amerikanske velgere, og ved å sette fokus på sin egen rikdom og business-suksess, har han klart å overbevise mange om at han vil kunne «redde økonomien». Trump har også klart å løfte flere saker inn igjen i det politiske ordskiftet, noe som har tydeliggjort grenselinjene i Det republikanske partiet.

På motsatt side har tilslutningen rundt Warren forblitt høy. Hun har markert seg gjennom å kreve økt regulering og kontroll av landets store finansinstitusjoner. Som en av verdens mest siterte skatteeksperter har senatoren vesentlig tyngde bak ordene sine. Temaet er populært, og saken oppleves viktig for mange. 

Hillary Clinton har aldri kommet på banen, og mange undres i hvilken grad dette signalet har virket inn på hennes politiske kurs. Uten flere reelle motkandidater har ikke alternative, politiske syn fått prege den demokratiske nominasjonen, og med bare én tydelig stemme i leiren kan ikke en splittet tilslutning gi oss svaret.