Retten til å være annerledes

Den dagen flertallet fratar mindretallet retten til å være uenig med majoriteten, lever vi ikke lenger i demokrati, men i et diktatur.

Toleranse er en verdi vi alle bekjenner oss til. Toleranse som verdi utfordres ikke i et fellesskap hvor alle mener det samme, men toleranse handler først og fremst om å respektere de meninger og holdninger en selv ikke er enig i. Et pluralistisk samfunn må bygge på respekt for mindretallets rettigheter. Retten til å være annerledes og ikke mene det samme som flertallet, er en kvalitet ved vårt demokrati. Den dagen flertallet fratar mindretallet retten til å være uenig med majoriteten, lever vi ikke lenger i demokrati, men i et diktatur.

LES: Guds folk eller folkets Gud

I et liberalt samfunn vil vi alltid komme i dilemmaer knyttet til hvor grensen mellom ulike rettigheter skal gå. Få vil være motstander av at vi skal ha religionsfrihet i Norge. Eller akseptere diskriminering på bakgrunn av f.eks kjønn, legning eller hudfarge. Med begrunnelse i religion og livssyn vil ulike rettigheter i noen sammenhenger stå opp mot hverandre. Da er det avgjørende at vi makter å tenke prinsipielt og praktisere en forståelse av toleransebegrepet som ikke krever at alle grupper i vårt samfunn må innrette seg etter flertallets syn.

Den siste tiden har det vært flere oppslag knyttet til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sine friskoler som gjennom sitt formål ønsker å fremme et syn på ekteskapet om at det er mellom mann og kvinne, og at de krever at sine ansatte skal undervise etter dette synet. De kan gjerne mene noe annet personlig, men må fronte skolens formål som lærer. Ut i fra arbeidsmiljøloven har religiøse organisasjoner mulighet til å stille slike unntak under vern av religionsfriheten sett i lys av oppgavens formål. På samme måte som de kan kreve at ansatte som har stillinger som bidrar til å oppfylle institusjonens formål må være kristne, muslimer, ikke være samboere og lignende krav, kan politiske partier stille krav til sine ansatte om lojalitet i forhold til partiets grunnsyn.

LES: Glimt av glede

I et liberalt land som Norge er det helt legitimt å ta avstand fra og uttrykke at denne type krav er forkastelige og gammeldagse. Og det er like fullt en demokratisk rettighet å få anledning til å praktisere en slik ansettelsespolitikk med utgangspunkt i institusjonens livssynsmessige formål. Det kan ikke være en menneskerettighet å arbeide i en livssynsbasert virksomhet hvor en selv ikke deler institusjonens verdisyn. En slik ansettelsespolitikk har derfor en solid forankring i vår arbeidsmiljølov.

Når kravene om at NLM sine skoler skal miste statsstøtten, eller når flere tidligere har tatt til orde for at religiøse organisasjoner som stiller lignende krav til sine ansatte skal miste statsstøtten, så setter man etter vår mening grensen på feil sted og man står i fare for å bedrive meningstyranni.

Hva er poenget med å drive et trossamfunn dersom man av staten tvinges til å måtte endre hva man tror på? Hva er poenget med å drive et arbeid dersom en muslimsk menighet ikke kan velge å ansette en muslim fremfor en kristen dersom den kristne har mer kompetanse og egentlig er bedre kvalifisert? Hvilket samfunn får vi dersom vi skal ha politisk godkjenning av hva man kan tro og ikke tro?

Vi skal være de første til å si at mange av disse spørsmålene er krevende og utfordrer oss som politikere. Da kan det være lett å gå hardt ut og kreve endringer, uten at man tar de prinsipielle diskusjonene og tenker godt nok gjennom hva konsekvensene vil bli. Det er nemlig fullt mulig å ha et godt diskrimineringsvern samtidig som vi ivaretar religionsfriheten. Og det skal også være fullt mulig å kritisere holdningene så sterkt man ønsker.

Men hvis statsstøtten blir til en belønningsordning for holdninger som politikerne liker, så er vi på vei mot det som bare kan beskrives som autoritær liberalisme. Prinsippet som råder blir da at du kan mene hva du vil, og få støtte for alt, så lenge du har liberale standpunkter. En slik holdning er et angrep på ethvert prinsipp om frie organisasjoner og fri meningsdannelse. Fratar staten de livssynsbaserte institusjonene retten til å ansette de personer som gjennom sitt arbeid skal formidle institusjonens verdisyn, har man ikke lenger et demokrati, men et diktatur.