Apostlene og jødisk pinsenatt-skikk

Som prest har jeg opp gjennom årene forrettet dåp for et antall dåpsbarn, omtrent halvparten jenter og halvparten gutter. Ved hver dåpsdhandling har jeg lagt hånden på det lille barnets hode og sagt følgende:

«Det allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd ...». Det har aldri falt meg inn å gjøre unntak for jenter. Det har aldri falt meg inn å ekskludere kvinner fra pinseunderets gave: Den Hellige Ånd.

Men nå er det en slik ekskludering av kvinner fra pinseunderets dekningsområde som synes å ha falt bibelforsker Ingunn Aadland inn.

I et svar til meg i Dagen 01.07.21 tilskriver hun meg en mening som går ut på at Lukas i Apgj 2:2 «ekskluderer kvinnene». Det mener jeg naturligvis ikke.

Verken Lukas eller jeg ekskluderer kvinner fra Guds pinseunder. Tvert imot står det en uttrykkelig inkludering bare noen få vers lenger nede.

Med forbehold for dette punktet er jeg ellers takknemlig for Ingunn Aadlands seriøse svar-artikkel etter at jeg (i Dagen 02.06.21) slo til lyd for en mer jødisk forståelse av hendelsesforløpet i pinseberetningen i Apgj 2.

Jeg skrev at jeg tror på de jødiske forskerne som tolker overgangen mellom v 1 og 2 i dette nytestamentlige kapittelet i lys av den jødiske pinsenatt-skikken som kalles «tiqqun lail' sjavuåt».

Skikken går ut på at «alle» (= både kvinner og menn») er til stede idet pinsedagen begynner ved solnedgang pinseaften. Men utpå kvelden går kvinnene (og evt. barna) hjem for å sove (hvis kvinnene selv ønsker det), mens mennene sitter igjen hele natten og hører på thora-utleggende foredrag.

Ved soloppgang tumler de søvndrukne mennene ut på gaten og danser av glede rundt thora-rullen. Kvinnene kommer tilbake og deltar i den glade festen.

For både kvinner og menn er underlagt det som er det bibelske budet i saken. I 5Mos 16:11 pålegger Herren Israel på pinsedag å «være glade for Herrens, din Guds, åsyn – på det stedet hvor Herren din Gud velger å la navnet sitt bo».

Slik er den jødiske skikken. Og slik var den trolig også på Jesu tid. Kvinnene er slett ikke ekskludert.

Men i den historiske jødiske festskikken er det frivillig for kvinnene om de vil gå hjem og sove, eller sitte våken sammen med mennene. I praksis velger de fleste å gå hjem og sove.

Ingunn Aadland innvender rent historisk at det er rabbinske kilder fra middelalderen som er det eldste belegget for denne skikken, med et gap på 1500 år tilbake til Jesu tid.

Da sikter hun til en midrasj fra 1533 (= like etter middelalderen) som uttrykkelig impliserer at skikken fantes. Men i den jødiske festhistoriske forskningstradisjonen nevner man også en mye eldre tekst hos Filo og en tekst fra essenerne.

De henspiller visstnok på samme skikk. Og i så fall er det historiske belegget mye eldre.

Dertil fins det altså jødiske forskere som mener at også Lukas forutsetter denne skikken i Apgj 2:1-2. Det holder jeg for sannsynlig.

Den klassiske jødiske begrunnelsen for at jødiske menn pinsenatt skylder Gud en årlig helnatt med thora-studium – er også en opplysning i en gammel midrasj.

Den sier at Israels menn forsov seg på GTs første pinsedag i 2Mos 19 og 20. Da skulle hele folket stå klar mens Moses møtte Herren på Sinai fjell og fikk lovens to tavler med de ti bud.

Men fordi de forsov seg, måtte Moses vekke dem først. Den klassiske festskikk-begrunnelsen sier i forlengelsen av dette at jødiske menn hvert år bør våke pinsenatt for å gjøre denne forsømmelsen godt igjen («tiqqun» betegner «det å gjøre det godt igjen»).

For ordens skyld: Det står ikke noe i Bibelen om denne forsovelsen. Kilden er gamle jødiske midrasjer.

Ifølge Ingunn Aadland skal jeg ha sett for meg at Jesu apostler (og kvinnene som var sammen med dem) møttes i en synagoge.

Men ordet «syn-agoogée» er gresk og betyr «forsamling». Jeg brukte i innlegget mitt ordet i denne opprinnelige og bokstavelige betydningen.

Jeg så ikke for meg noen annen bygning enn den som Lukas selv omtaler i Apgj 1:13. Lukas skriver at de møttes i «den øvre salen» (gr: «to hyperôo-on»). Men en forsamling utgjorde de jo!