Vi trenger helbredelsesvekkelse
Man skal ikke kaste barnet ut med badevannet. Det må være mulig å ta til seg impulser fra mennesker som peker på viktige sannheter i Guds ord, og som bidrar til menneskers frelse - og til praktiseringen av vesentlige bibelske sannheter - uten dermed å godta alt disse sier, skriver Øyvind Gaarder Andersen.
Det har i senere tid pågått en debatt om Bill Johnsons syn på helbredelse.
Det kan være bra å sette denne diskusjonen inn i en historisk sammenheng.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I de første århundrene etter Kristus var det helt vanlig å se helbredelser skje i Jesus navn. Etter hvert ble imidlertid forventningen om helbredelse skjøvet mer og mer i bakgrunnen.
Man fikk en teologi som sa at sykdom er sendt av Gud med en hensikt, for at en skulle tuktes, modnes eller lære noe. Det var en måte en skulle bære sitt kors på. Denne teologien ble veldig utbredt, ikke bare på katolsk hold, men også innen de protestantiske kirkesamfunn.
På 1800-tallet ble så sannheten om helbredelse gjenoppdaget, ikke minst gjennom hellighetsbevegelsen som gjorde seg sterkt gjeldende i både Amerika og England. Denne gjenoppdagete sannheten ble så løftet frem av pinsebevegelsen, og senere av den karismatiske vekkelsen.
Men vi behøver stadig på ny å påminnes om sannheten om helbredelse, og hvor viktig den er. Det er flere grunner til det. En grunn er at tegn og under spiller en vesentlig rolle i formidlingen av evangeliet. (Mark 16,15-20). Paulus sier at han utførte sin misjonsgjerning «ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft» (Rom 15,18-19). Det samme skal vi gjøre i dag.
Vi må innrømme at vi bare er kommet et stykke på vei når det gjelder å praktisere sannheten om helbredelse. Og stadig har vi en tendens til å gli tilbake til tidligere tiders neglisjering av dette området. Derfor trengs det pionerer som går foran og viser vei - og inspirerer og utfordrer andre til å gjøre likedan. John Wimber, for eksempel, var en slik pioner - og likeså Marie Monsen, i luthersk sammenheng.
I dag er Bill Johnson en av de fremste pionerene. Hans virke ut i fra Redding i USA har inspirert mange til å ta Jesu ord om å helbrede de syke på alvor. Mange har på grunn av dette opplevd helbredelse, og mange er kommet til tro på Kristus.
Nå betyr ikke dette at det ikke skal være rom for teologisk diskusjon. Selv kan jeg ikke følge Bill Johnson i alt han sier. Men når man diskuterer teologi, må man ikke miste proporsjonene.
For eksempel er det rettet alvorlige anklager mot Johnsons kristologi, spesielt av Arne Helge Teigen og Jan Helge Aarseth.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men, som jeg påpeker i en kronikk i Dagen (07.01.14), hadde Ole Hallesby en lignende kristologi (kenoseforståelse) som Bill Johnson. Man kan være uenig med Hallesby på dette punktet, uten å stemple ham som vranglærer.
Hallesby var en betydningsfull åndelig leder i sin tid. Man kan se på Bill Johnson, uten sammenligning for øvrig, som en viktig bidragsyter til vekkelse - uten å slutte seg til alle deler av hans teologi.
Aarseth henviser til professor Kjell Olav SannesЃf bok om Kenneth Hagin «Det guddommeliggjorte menneske og den menneskeliggjorte Gud» (Dagen 21.10.14).
For noen år siden hadde Kjell Olav Sannes og jeg en debatt i Dagen om nettopp forståelsen av Hagins teologi. Jeg imøtegikk SannesЃf tolkning av Hagin på en rekke punkter. Vi skrev begge flere kronikker (og møttes samtidig på en hyggelig måte for å drikke kaffe).
Man skal ikke kaste barnet ut med badevannet. Det må være mulig å ta til seg impulser fra mennesker som peker på viktige sannheter i Guds ord, og som bidrar til menneskers frelse - og til praktiseringen av vesentlige bibelske sannheter - uten dermed å godta alt disse sier. Man må kunne nyansere, og ikke bare tegne svart/hvitt.
I den kritikken av Bill Johnson som er fremkommet i det siste, savner jeg engasjementet for å se mer av Guds kraft åpenbart, slik at tegn og under skjer - for at mennesker skal komme til tro. I evighetsperspektiv må vel dette være det viktigste? Vår forståelse er underveis, vi ser stykkevis og delt. Men hva er vesentlig, og hva er sekundære spørsmål?
Visst må vi kunne drøfte teologiske spørsmål av ulik art. Men la meg minne om at vi i dag står overfor en åndskamp av enorme dimensjoner når det gjelder å vinne Vestens sekulariserte mennesker.
Det pågår også en veldig åndskamp innen kirken når det gjelder bibeltroskap i spørsmålet om ekteskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I høst kunne et stort spekter av kirkesamfunn og organisasjoner enes om et brev til biskopene i Den norske kirke om ikke å omdefinere ekteskapet. La oss fortsette å stå sammen på denne måten - og ikke falle som offer for en splitt-og-hersk-taktikk.
Øyvind Gaarder Andersen
lektor, Høyskolen for ledelse og teologi, Stabekk
