Uredd refser
Ole Paus treffer spikeren på hodet så det synger med sin nye, refsende låt om surrogati.
Si din mening i kommentarfeltet nederst på siden!
Timingen var god: Denne uken vedtok Stortinget at privatpersoner som benytter seg av surrogati, ikke skal straffeforfølges. Mandag slipper Ole Paus trippelalbumet «Avslutningen», der en av sangene kritiserer regjeringens feighet i surrogatisaken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Med sin bitende satire feier Paus inn i debatten og tegner et bilde av surrogati som er akkurat like grelt som virkeligheten. Han langer ut mot rike som kjøper seg «en livmor i Bombay», og han stiller politikernes dobbeltmoral frem til offentlig skue. Med sylskarpe formuleringer beskriver han den store risikoen surrogatmødrene utsettes for og hvor dypt kvinneundertrykkende dette systemet er.
I intervjuet med Dagen nøler ikke Paus med å bruke ord som «kvinneundertrykkelse» og «den rikes overgrep mot de fattige». Han kritiserer også norske politikere for ansvarsfraskrivelse. Dette er klar og nødvendig tale, i en situasjon der mange kan kjenne at resignasjonen kommer sigende, fordi det er så lett å finne omveier rundt det norske surrogatiforbudet.
Det er et uhyre kraftig signal å åpne for straffefrihet. Når regjeringen sier at det ikke får konsekvenser å bryte forbudet, sier de i realiteten at man kan fortsette som før: Fattige kvinner kan fortsatt utnyttes til å bære frem rike folks barn, og barn kan fortsatt betraktes som handelsvare og nektes kjennskap til sitt genetiske og biologiske opphav.
Paus sier at det mest uhyggelige er at utviklingen ikke kan snus. Vi er redd han har rett. Så lenge tilbudet fins der ute, vil folk benytte seg av det, og de vil gjøre det i økende grad. Moderne teknologi har bidratt til at surrogati er blitt enkelt å arrangere.
På sitt beste kan kunstnere ha noe av samme rolle som profetene i Bibelen. Noen ganger ser vi at kunstnere har mot og kraft til å peke på ting som mange ser, men som få tør gi uttrykk for. Når én går foran og setter ord på det unevnelige og urimelige, blir det lettere for andre å slutte seg til.
Et eksempel på dette var Bob Dylans rolle i borgerrettsbevegelsen i USA tidlig på 60-tallet. Den unge Dylan var en drivkraft i kampen mot rasisme. De sterke tekstene hans bidro til å vekke USA. Ofte tok tekstene oppgjør med helt konkrete hendelser, der svarte ble diskriminert.
Den satiriske sangen om surrogati, er et eksempel på at Paus gjør noe svært få lykkes med, nemlig å skape debatt med kunsten sin. Han lykkes fordi han ikke bare er en dyktig musiker, men fordi han også er aktuell, folkelig og våger å være politisk ukorrekt.
At Paus har mot, har han også vist ved andre anledninger, som under Spellemannspris-utdelingen i fjor. I et program preget av glitter og glamour, grep han uventet anledningen til å synge sin egen sang «Kom hjem», en ren vekkelsessang der villfarne barn blir kallet til å komme hjem i Frelserens favn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noen ganger kan kunsten endre folks hjerter og holdninger, der offentlig debatt kommer til kort. Håpet er at surrogati-låta til Paus kan bli ett av flere bidrag som åpner folks øyne for hva surrogati i realiteten handler om, slik at opinionen snur.
