SEND INN INNLEGG
Terroristen som prøvde å bli statsmann
Del
I dag for 25 år siden startet Yassir Arafat prosessen som han håpet skulle transformere ham fra terrorist til statsleder.

Alger 15. no­vem­ber 1988: PLO-for­mann Yassir Ara­fat går på ta­ler­sto­len foran Det pa­le­stins­ke na­sjo­nal­rå­det og leser et do­ku­ment med tit­te­len «Den pa­le­stins­ke uav­hen­gig­hets­er­klæ­rin­gen».



Han be­gyn­ner med å si at han leser i nav­net til «Allah, den barm­hjer­ti­ge og nåde­ful­le » . Og han av­slut­ter talen med en for­sik­ring om at «den all­mek­ti­ge Allah har for­talt sann­he­ten».

Ta­lens høyde­punkt er når Ara­fat sier at han «i Al­lahs og det pa­le­stins­ke fol­kets navn pro­kla­me­rer etab­le­rin­gen av sta­ten Pa­le­sti­na på det pa­le­stins­ke ter­ri­to­ri­et med Je­ru­sa­lems som dens ho­ved­stad».

Den sym­bols­ke stats­pro­kla­me­rin­gen, som skjed­de i dag for 25 år siden i ho­ved­sta­den i Al­ge­rie, var Yassir Ara­fats for­søk på å trans­for­me­re seg selv og sin be­ve­gel­se fra ter­ro­ris­ter og ge­rilja­kri­ge­re til po­li­ti­ke­re og stats­menn. Og å om­dan­ne Vest­bred­den og Gaza til en pa­le­stinsk stat.

Mis­tet gre­pet

Mot slut­ten av 80-tal­let var Ara­fat i ferd med å miste gre­pet om den pa­le­stins­ke be­folk­nin­gen. PLOs eksil i Li­ba­non og se­ne­re i Nord-Afri­ka hadde gjort nær­kon­tak­ten med eget folk sta­dig mer kom­pli­sert.

Det førs­te In­ti­fa­da-opp­rø­ret mot Is­rael hadde star­tet året tid­li­ge­re, i 1987. Uro­lig­he­te­ne be­gyn­te spon­tant og var i ut­gangs­punk­tet ikke kon­trol­lert av PLO. Uten et nær­vær i de pa­le­stins­ke om­rå­de­ne stod Ara­fats or­ga­ni­sa­sjon i fare for å bli opp­levd som ir­re­le­vant. PLO-le­de­ren så faren for at det lo­ka­le le­der­ska­pet på Vest­bred­den og Gaza kunne over­ta he­ge­mo­ni­et i kam­pen mot is­rae­ler­ne.

Men Yassir Ara­fat hadde mot­trek­ket klart. Hvis In­ti­fa­da-opp­rø­ret ble kom­bi­nert med en stats­pro­kla­ma­sjon, kunne det gi ny styr­ke til den pa­le­stins­ke kam­pen for selv­sten­dig­het. Og PLO og han selv ville igjen være i fø­rer­se­tet som re­pre­sen­tant for pa­le­sti­ner­ne.

«Pre­si­dent»

Som et sym­bol på ak­ku­rat dette siste, gav Ara­fat etter opp­les­nin­gen av uav­hen­gig­hets­er­klæ­rin­gen seg selv tit­te­len som «pre­si­dent». Nå skul­le han ikke len­ger om­ta­les som «for­mann» Ara­fat, men som stats­over­hode.



Rik­tig­nok for en stat som ikke var an­er­kjent av ver­dens­sam­fun­net.

Den selv­ut­nevn­te «pre­si­den­ten» prøv­de i årene etter­på å gå for­hand­lings­vei­en. Høyde­punk­tet er selv­føl­ge­lig Oslo-av­ta­len fra 1993. På ple­nen uten­for Det hvite hus tok Ara­fat og erke­fien­den Is­ra­els stats­mi­nis­ter Yit­zhak Rabin hver­and­re i hån­den. Mange trod­de at Midt­østen-kon­flik­ten nå gikk mot en rask slutt.

Blo­dig

Men hånd­tryk­ket i Wash­ing­ton førte ikke til den fre­den man hadde sett for seg. I ste­det ble pe­rio­den etter Oslo-av­ta­len blant de blo­digs­te i kon­flik­ten mel­lom pa­le­sti­ner­ne og Is­rael.



Selv om Ara­fat hadde opp­nådd pa­le­stinsk selv­sty­re i Gaza og deler av Vest­bred­den, så klar­te han ikke å kon­trol­le­re det fol­ket han mente seg å være pre­si­dent for. Den ene pa­le­stins­ke ter­ror­mas­sa­kren mot is­ra­els­ke si­vi­le av­løs­te den andre.

Spørs­må­let er om Ara­fat egent­lig øns­ket å kon­trol­le­re ter­ro­ren eller om han ville bruke den til å pres­se Is­rael yt­ter­li­ge­re.

Og hadde man vært i tvil før, så ble Ara­fats mang­len­de freds­vil­je i hvert fall syn­lig under for­hand­lin­ge­ne på Camp David i 2000.



USAs pre­si­dent Bill Clin­ton hadde in­vi­tert den da­væ­ren­de is­ra­els­ke stats­mi­nis­te­ren Ehud Barak og Ara­fat til topp­møte. Bill Clin­ton øns­ket seg No­bels freds­pris. Et etter­mæle som freds­stif­ter i Midt­østen ville være langt bedre enn å bli hus­ket for af­fæ­ren med Mo­ni­ca Lewin­sky.

Ara­fats nei

Aldri har pa­le­sti­ner­ne vært nær­me­re en slutt­av­ta­le med is­rae­ler­ne enn under disse da­ge­ne på pre­si­den­tens fe­rie­sted. Barak til­bød Ara­fat is­ra­elsk til­bake­trek­ning, en selv­sten­dig pa­le­stinsk stat og til og med en løs­ning på det vans­ke­li­ge Je­ru­sa­lem-spørs­må­let.

Ara­fats svar var et en­ty­dig nei. Han reis­te fra Camp David uten en gang å legge frem et mot­for­slag.

Med Ara­fat til­ba­ke på plass i de pa­le­stins­ke selv­styre­om­rå­de­ne brøt den andre In­ti­fa­da­en ut. Og denne gan­gen hav­net sik­ker­hets­styr­ke­ne som pa­le­sti­ner­ne hadde fått som en del av Oslo-av­ta­len, i di­rek­te mi­li­tær kon­fron­ta­sjon med det is­ra­els­ke for­sva­ret.

Ara­fat hadde ikke vært si­tua­sjo­nen vok­sen. Han klar­te rett og slett ikke om­stil­lin­gen fra ter­ror- til stats­le­der.

Den som kan­skje har ut­trykt dette for­hol­det kla­rest er pre­si­dent Bill Clin­ton. Etter sam­men­brud­det på Camp David sa han sin hjer­tens me­ning til Ara­fat: «Jeg har mis­lyk­tes. Og det er din skyld».

Væp­net kamp mot Is­rael var vik­ti­ge­re for Yassir Ara­fat enn den «sta­ten» han hadde pro­kla­mert i 1988.