Tal tydelig om fortapelsen
Den svake ærefrykten for Gud, både blant folk flest og aktive kristne, er en bekymringsverdig tendens i vår tid.
En utfordring fra teolog Stian Kilde Aarebrot har utløst debatt om fortapelsen.
Samtalen bør ikke avsluttes for fort. Det er blitt urovekkende stille om et av de dypeste spørsmålene i kristen tro: Hva er alternativet til å bli frelst for evigheten?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også: Når er det ikke lenger noen bønn?
Vi synes Espen Ottosen og Rolf Kjøde har levert gode refleksjoner til Aarebrots utfordring.
Aarebrots egen respons til disse i fredagsavisen er ikke overbevisende.
Som Kjøde påpeker i sitt Synspunkt i dagens avis, påligger det « dem som vil avvise dommens irreversible konsekvens å sannsynliggjøre en annen forståelse av tekstene».
Det kan vi ikke se at Aarebrot har gjort. Tvert imot skaper han uklarhet. Tilsynelatende mener han at dommen vil skje etter gjerninger: « Dommen vil gjøre vondt for oss alle, fordi vi alle er skyldige», skriver han.
Her blander han sammen ting som må holdes adskilt. Alle troende må fram for Kristi domstol, som Paulus påpeker (2. Kor. 5,10). Der skal livet vi har levd som kristne, bedømmes.
Noen vil få lønn for et fruktbart liv, andre vil oppleve at livsverket deres ikke består prøven. Men alle som har bevart sann tro på Kristus, blir frelst. Annerledes er det med den endelige dommen for Guds store hvite trone (Joh. Åp. 20,11). De som ikke er «i Kristus», blir dømt etter sine gjerninger.
Uten en slik grunnleggende forståelse av dommen blir det liten mening i Jesu ord i «den lille bibel» (Joh. 3,16). For det er hver den som tror på ham, som har evig liv og ikke skal gå fortapt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gud vil at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim. 2,4). Jesus selv understreker at han ikke kom for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham (Joh. 3,17). Men det er ikke alle som vil tro.
Døperen Johannes oppsummerer det hele enkelt og nærgående: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham» (Joh. 3,36).
Aarebrot har helt rett i at alt er mulig for Gud, men Herren vil ikke tvinge noen til fellesskap med seg selv, heller ikke i evigheten.
Med god grunn er læren om fortapelsen blitt kalt den hardeste lære i Guds ord. Vi må be om nåde til å snakke og skrive om fortapelsen med ydmyket og omsorg for medmennesker, ikke med hardhet, kulde og fordømmelse.
Men vi svikter ansvaret vårt som kristne hvis vi benekter eller bagatelliserer Bibelens budskap om dette. I oss selv er vi som syndere redningsløst fortapt i møte med Guds hellighet.
Vi trenger en frelser.
Den svake ærefrykten for Gud, både blant folk flest og aktive kristne, er en bekymringsverdig tendens i vår tid. Vrangforestillinger om helvetes pinsler finner vi eksempler på i kirkens historie, men i dag er dette knapt noe nevneverdig problem. Tvert imot er trenden at det bibelske alvoret blir borte. Det fører til at evangeliet om Guds nåde framstår som en banal selvfølgelighet. Da glipper også forståelsen av hvorfor Jesus måtte lide og dø for vår skyld.
Så må vi alle erkjenne at store spørsmål blir stående.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det har ingen hensikt å spekulere i hvordan det vil gå med dem som av forskjellige grunner ikke får ta stilling til evangeliet eller bare får en forvrengt framstilling av det.
Bibelens oppfordring er klar: Pass på at du selv når målet.
Menneskets egen vei går mot en evighet borte fra Guds herlighet. Men takket være Guds bunnløse barmhjertighet kan vi snu og bli omfavnet av en Far som ønsker oss velkommen hjem - for alltid.