SEND INN INNLEGG
Takk til Davidsen og Søvik!
Del
Det er grunn til å takke forfatterne av boken ”Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler” (Efrem forlag 2016), fordi de med boken deres indirekte har demonstrert at det ikke går an å forene evolusjonslæren (i uavkortet form) med kristen tro, uten å forandre på selve det kristne trosinnholdet.

Ganske visst har lederen for det tyske Studiengemeinschaft Wort und Wissen, dr. Reinhard Junker, allerede i 1992 direkte demonstrert det samme gjennom doktoravhandlingen sin, som i 1994 ble utgitt under tittelen ”Leben durch sterben? Schöpfung, Heilsgeschichte und Evolution” (Liv gjennom å dø? Skapelse, frelseshistorie og evolusjon”), Stuttgart-Neuhausen: Hänssler 1994. Men Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik skriver jo tross alt på norsk.

De to forfatterne hevder selv, at de med boken deres vil demonstrere at det går an å forene evolusjon og kristen tro (jf. bokens tittel). Men i virkeligheten går prosjektet deres ut på – slik de faktisk røper helt på slutten – å vise ”hvordan kristendommen skal forstås i lys av evolusjonen” (s. 201). Og dét er jo noe ganske annet enn å demonstrere foreneligheten av evolusjon og kristen tro!

Det burde være nok å vise til hvordan forfatterne avviser Adam og Eva som direkte skapt av Gud (s. 161ff), selv om Skriften klart sier at disse to personer var opphavet til alle mennesker på jorden (1. Mos. kap. 1:26 – 5:5; Matt. 19:4-6; Rom. 5:12-19; 1. Tim. 2:13-14). For når ”kristendommen skal forstås i lys av evolusjonen”, så sier det seg selv at det ikke er mulig å fastholde hva Skriften faktisk sier om menneskets opphav.

Istedenfor foreslår den ene av forfatterne (Davidsen) at Gud blant de første mennesker som hadde utviklet seg (i henhold til evolusjonslæren), utvalgte et bestemt par som ”blir kalt av Gud for å bli kjent med ham” (s. 168), mens den andre forfatteren (Søvik) mener at ”det ikke eksisterer noen reell Adam eller Eva” (s. 167). S

Syndefallet har de to forfatterne dermed hver sin utlegging av (s. 169), men felles for dem er at de betrakter ”fortellingen (om menneskets syndefall) som en allmenn sannhet i mytologiske klær” (s. 170). Også begrepet arvesynd forsøkes bortforklart, selv om det står skrevet at ”én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker” (Rom. 5:18), og vår Herre Jesus kaller oss mennesker for ”onde” (Luk. 11:13; sammenlign Ef. 2:3: ”Vi var av naturen vredens barn likesom de andre”).

Og slik ville man kunne blitt ved. En kristendom forstått ”i lys av evolusjonen” er ikke lenger kristendom, men en annen religion! Dette er hva forfatterne indirekte har demonstrert gjennom boken sin for enhver som har øyne å se med, og det skal de som sagt ha takk for!