SEND INN INNLEGG
FORBØNN: Per Arne Dahl (bildet
...
FORBØNN: Per Arne Dahl (bildet) har ikke gitt svar på spørsmålet om hva en liturgisk bønn for et borgerlig inngått «ekteskap» mellom homofile bør inneholde. Når Dahl skriver at han ønsker en bønn som gir «forutsigbarhet», sier dette intet om bønnens innhold, skriver Jon Kvalbein.  (FOTO: Foto: TOR WEIBYE)
Svar uten innhold
Del
- Jeg er glad Per Arne Dahl gir respons på mitt spørsmål, men han svarer ikke på spørsmålet mitt, skriver Jon Kvalbein.

Jeg er glad for at Per Arne Dahl i Dagen 13. ja­nu­ar gir en re­spons mitt spørs­mål til ham i Dagen 8. jan . Men han sva­rer ikke på mitt spørs­mål. Det er ville­den­de når Dahl an­ty­der at jeg vil sette gren­ser for hvem man skal kunne be for.

En­kelt­per­soner må også få be til Gud om hva de vil. Det er Guds sak å svare. Guds løf­ter er knyt­tet til bønn i Jesu navn, etter Hans vilje.

Mitt spørs­mål gjel­der en helt kon­kret for­bønn. Per Arne Dahl har gått inn for å inn­føre en li­tur­gi for for­bønn for ho­mo­fi­le som på for­hånd har inn­gått bor­ger­lig «ek­te­skap». Det er dette vi dis­ku­te­rer, ikke noe annet.

Jeg antar at Dahl ikke har fore­slått en slik li­tur­gi uten å ha gjen­nom­tenkt hva en slik for­bønn skal inne­hol­de. En li­tur­gisk for­bønn er ingen fri bønn. Den be­står av for­mu­ler­te set­nin­ger som skal være god­kjent av Kirke­mø­tet og an­ven­des ved denne an­led­nin­gen.

En li­tur­gi må ha grunn­lag i Bi­be­len. Jesus har med bøn­nen «Fader Vår» gitt oss un­der­vis­ning i hvor­dan vi bør be. I min ar­tik­kel viste jeg til at Bi­be­len lærer at ho­mo­filt sam­liv er synd og ufor­en­lig med et liv i Guds rike. En bi­belsk for­svar­lig for­bønn for et ho­mo­filt «ek­te­par» kan der­for ikke in­ne­bære en kir­ke­lig god­kjen­nel­se av deres sam­liv.

Når et ho­mo­filt par ber om for­bønn for sitt bor­ger­lig inn­gåt­te «ek­te­skap», er det ikke for å gjøre ek­te­ska­pet le­galt i sam­fun­net. Etter gjel­den­de lov er deres «ek­te­skap» al­le­re­de gyl­dig. Deres over­ord­ne­de hen­sikt er å få kir­kens, ja, Guds, god­kjen­nel­se av det sam­li­vet de har inn­gått.

Men kir­ken har ingen full­makt til å god­kjen­ne eller vel­sig­ne noe som er imot Guds vilje. Om bis­ko­pe­ne heter det i kir­kens be­kjen­nel­ses­skrift Au­gusta­na 28: «Men når de lærer eller fast­set­ter noe som stri­der mot evan­ge­li­et, da har me­nig­he­te­ne en be­fa­ling fra Gud som for­byr å lyde dem, Matt 7 (15): «Vokt dere for de fals­ke pro­fe­ter.»»

La meg føye til: Jeg er ikke ho­mo­fil, men hel­ler ikke homo­fob. Helt fra stu­die­ti­den har jeg hatt bi­bel­stu­di­er og for­tro­lig bønne­sam­funn med ven­ner som var klar over sin sek­su­el­le til­trek­ning til per­soner av samme kjønn. De strev­de med sine fris­tel­ser, vi andre hadde vårt å stri med. Jeg be­und­ret dem.

De øns­ket å leve sek­su­elt av­hol­den­de etter Guds vilje. Og de var dypt for­tvi­let over pres­ter og bis­ko­per som svik­tet dem ved å gi grønt lys for de fris­tel­se­ne som de selv kjem­pet imot. Er det ikke kir­kens opp­ga­ve å støt­te dem som vil leve i sam­svar med Guds ord?

Per Arne Dahl har ikke gitt svar på spørs­må­let om hva en li­tur­gisk bønn for et bor­ger­lig inn­gått «ek­te­skap» mel­lom ho­mo­fi­le bør inne­hol­de. Når Dahl skri­ver at han øns­ker en bønn som gir «for­ut­sig­bar­het», sier dette intet om bøn­nens inn­hold. Skal det være en bønn med sikte på syn­der­kjen­nel­se, om­ven­del­se og et nytt liv i av­hol­den­het?

Eller skal det være en bønn som gir kir­ke­lig le­gi­ti­mi­tet til deres sam­liv? Et ærlig svar på dette spørs­må­let kan Dahl neppe gi uten sam­ti­dig å svare på dette spørs­må­let: Be­trak­ter han et ho­mo­filt sam­liv som synd, eller er det ak­sep­ta­belt i Guds øyne?