Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Stillhet som muliggjorde bønn og refleksjon

Hva er det med dette stedet som gjorde at mennene valgte å forlate den velkjente og behagelige hverdagen for å tilbringe resten av livene sine her?

Etter en lang kjøretur gjennom de finske skoger stanset endelig bussen. Den nybygde, hvite hovedporten lyste opp i vintermørket og jeg skjønte at jeg var fremme ved Valamoklosteret. Før avreise hadde jeg snakket med munken Nasari over nettet, nå stod han der i levende live og pratet til meg på finlandssvensk.

Artikkelforfatteren til høyre, sammen med en munk fra klosteret. Foto: privat

Da vi hadde spist og blitt bedre kjent, trakk fader Nasari seg tilbake til sin ‘munkecelle’ og jeg gikk inn på mitt værelse. Der var jeg omgitt av nydelig mosaikk og malte ikoner, men jeg kunne ikke stå og beundre dem for lenge – i klosteret begynner nemlig morgengudstjenestene klokken 06:00.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den neste morgenen var jeg så spent at jeg våknet noen minutter før alarmen, fullt uthvilt og klar til å utforske klosteret. Etter å ha småløpt bort til hovedkirken gjorde jeg korsets tegn over meg og skjøv inngangsporten til side.

Kirkerommet var større enn hva jeg er vant med fra Norge og det var høyt opp til kuppelen i taket. I tillegg var det også ganske mørkt, de mange ikonene langs veggen var kun opplyst av vokslys og oljelamper.

Munkenes bønn gikk hovedsakelig på finsk og selv om jeg gjenkjente enkelte deler av morgenbønnene var det meste uforståelig. Likevel får man følelsen av at det foregår noe viktig, vakkert og mystisk der.

Klosterporten ved Valamo kloster. Foto: privat

Jeg hadde aldri sett et så stort antall munker på en gang, så dette synet fikk meg til å undre: Hva er det med dette stedet som gjorde at mennene valgte å forlate den velkjente og behagelige hverdagen for å tilbringe resten av livene sine her?

Da vi kom ut fra kirken tittet vintersolen opp bak horisonten, jeg hadde ikke spist siden kvelden før og det var tid for frokost. Siden vi var midt i julefasten (ortodokse kristne faster i omtrent 40 dager før jul) og vi befant oss på et kloster, hadde jeg sett frem til en uke med vann og brød.

Til min store lettelse oppdaget jeg at det ikke var fullt så strengt, f. Nasari forklarte meg at man kan spise godt selv om man sløyfer kjøtt og meieriprodukter, det viktigste er at det gjøres med måtehold.

Kristne faster for å komme nærmere Gud og sine neste, ikke for å se hvor mye man kan holde ut. Under hele måltidet kikket jeg bort på en dør med et glassmaleri som viste en tohodet ørn. Til sist spurte jeg om det gikk an å se bak døren. Denne ledet inn i keisersalen - dedikert til de russiske keiserne som hadde besøkt og beskyttet munkene gjennom tidene.

Her hang portretter av tsarene og deres familier på rekke og rad. Den siste tsaren (Nikolaj den andre) og hans familie ble brutalt henrettet av bolsjevikene i 1918, og har i senere tid blitt kanonisert av den russisk-ortodokse kirke som lidelsesbærere - noen som møtte døden med Kristus-aktig verdighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som over gjennomsnittet interessert i historie og kongefamilier var det en sterk opplevelse å stå i “rommet deres”, et århundre etter deres vitnesbyrd. Etter å ha spist frokost viste f. Nasari meg klosteranleggets ulike fasiliteter. Det beste fremkomstmidlet for vinterhalvåret er sparken, eller “munk-mobil” som den kalles på Valamo.

Vi besøkte destilleriet der munkene produserer diverse alkoholholdige drikker; altervin for menighetene og whiskey for prominente privatpersoner. I konserveringsverkstedet restaureres gamle ikoner og malerier; noen som har forfalt av naturlige årsaker, andre har blitt skadet i krig.

Klosteret befinner seg nemlig i et historisk turbulent område, og har blitt dessverre blitt plyndret av forskjellige armeer. De har også et bibliotek som rommer Nordens største samling av teologiske skrifter, hvilket skulle vise seg å komme godt med. Som nevnt tidligere var det vanskelig å henge med i gudstjenesten, da mine finsk-kunnskaper er nokså begrensede.

En kopi av «Det av ikke hender skapte ikon», som trolig viser Likkledet i Torino før det ble tatt med til Italia. Foto: privat

Her kom f. Nasari meg til unnsetning, han fant frem en fransk messebok som jeg kunne følge med i. Selv om dette gjorde gudstjenestene litt mer forståelige for meg, fungerte det også som en påminnelse om at det fremdeles er mye arbeid som gjenstår for å gjøre ortodoks litteratur tilgjengelig for et norsk publikum.

Her er det derfor på sin plass å hilse de to munkene f. Johannes og f. Serafim på klosteret i Hurdal, som i løpet av den siste måneden har publisert to flotte liturgiske verk på norsk, i tillegg til dem de har laget tidligere. Deretter gikk vi en tur bortom kirkegården som er tilknyttet klosteret, der munkene vet at de en dag skal hvile.

De reflekterer ofte rundt deres legemlige død mens de vandrer mellom gravene, som tillike med kapellet er dekorert med vakker treskjæringskunst. Den enkle, men varme byggestilen gav inspirasjon for den fremtidige utvidelsen av vårt eget kirkebygg - på Stiklestad i Norge.

Oppholdet på Valamo kloster gav mersmak. I løpet av de fem dagene jeg bodde der opplevde jeg en sårt trengt stillhet som muliggjorde bønn og refleksjon. Det er nå litt mer forståelig for meg hvorfor noen velger å leve livene sine slik.

Jeg sjekker nok ikke inn permanent med det første, men kanskje kommer jeg tilbake om sommeren for å hjelpe til i høysesongen. Det naturskjønne området rundt klosteret var fullt av gapahuker og gode utendørs overnattingsteder, det er bare å slenge seg med!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Disse kristne symbolene ble for mye for islamistene
Les også
Derfor levde fengselspresten 40 dager og 40 netter i total stillhet
Les også
Nonner åpnet klosterdørene i Oslo