Saken avgjøres av tekstene
Det påligger dem som vil avvise dommens irreversible konsekvens å sannsynliggjøre en annen forståelse av tekstene enn den som ligger i dagen.
Stian Kilde Aarebrot spiller på at noen skal ha bedt ham om ikke å bruke metaforer . Det har han ikke fra meg.
Om fortapelsen bruker NT både ild og mørke som metafor, hvorav den ene utelukker den andre i konkret forstand. Derimot har jeg påpekt at han gjør seg bruk av forestillinger om St. Peter, mannen med ljåen og Dantes inferno som alle tre er forestillinger uten bakgrunn i Skriften.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg forundrer meg over at han som teolog og offentlig debattant ikke har grep om dette.
Så anklager han meg for ikke å skille mellom dommen, som han av samme grunner som jeg anser som nødvendig, og det evige skillet.
La meg ile til og si at jeg ikke er ute etter å avgrense Guds frihet. Dersom der finnes en rettferdig utgang utover det som Gud har åpenbart for oss, vil jeg omfavne den. Her og nå må jeg - med hele den kristne kirke, forholde meg til det han faktisk har åpenbart gjennom Jesus og gjennom sine hellige apostler.
Av disse er Jesus definitivt den vanskeligste bryne seg på, fordi han gjentatte ganger er så eksplisitt tydelig i saken.
Jeg deler Aarebrots observasjon at svært mange av Jesu utsagn retter seg mot fariseere og skriftlærde, til alles ettertanke, særlig de stedene der han bruker Gehenna (helvete) som metafor. Derimot er den store domsteksten i Mat 25 ikke rettet mot de få men mot de mange (alle), med forholdet til Jesus egne disipler (som «disse minste» hos Matteus) som prøvestein.
Dommens evige konsekvens kommer fram i mange av tekstene. Avgjortheten er av en slik art at det heller ikke vil holde å vise til at det bakenforliggende hebraiske ordet «olam» i strikt mening betyr svært lang tid mer enn evighet.
I liknelsen om Lasarus og den rike mannen er Jesus klar på at «de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss». (Luk 16,26) Heller ikke domsteksten i Mat 25 gir tegn til avgrensning når de dømte skal «gå bort til evig straff». (Mat 25,46)
Paulus er ikke vag, men vàr i framleggelsen av disse spørsmålene. Det kan være et forbilde for oss som forkynner. På sitt sterkeste sier han at «straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt». (2 Tess 1,9) Åpenbaringsboken skildrer med sitt apokalyptiske språk konsekvensene av den endelige dommen med at de fortapte «pines dag og natt i all evighet». (Joh Åp 20,10)
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det påligger dem som vil avvise dommens irreversible konsekvens å sannsynliggjøre en annen forståelse av tekstene enn den som ligger i dagen.
Navn på respekterte teologer er ikke god nok argumentasjon for å sette tekstene til side, enten de gjør det av systematiske, sjelesørgeriske eller dialogiske grunner.
Rolf Kjøde
generalsekretær i Normisjon
