SEND INN INNLEGG
Religion og politikk
Del
Krist­ne men­nes­ker bør ikke høre på dem som vil ute­luk­ke en­hver sam­men­blan­ding av re­li­gion og po­li­tikk.

Tvert imot lig­ner det mis­ten­ke­lig på hyk­le­ri der­som de føl­ger denne opp­ford­rin­gen. I ste­det tren­ger vi et re­flek­tert for­hold til hva som hører Guds rike til og hva som hører verds­lig po­li­tikk til.

Kris­te­lig Folke­par­ti har 80 års er­fa­ring med å leve i denne spen­nin­gen, men noen gan­ger synes den teo­lo­gis­ke kom­pe­tan­sen å være mind­re enn den po­li­tis­ke. Også i det mo­der­ne KrF hører vi tan­ker som lig­ner mis­ten­ke­lig på et ønske om å holde re­li­gio­nen uten­for po­li­tik­ken. KrF er ingen me­nig­het, men denne re­to­rik­ken kan mis­bru­kes til å sette opp kuns­ti­ge skil­ler. Her kan det vise seg nyt­tig at man har fått Karl Johan Hal­la­rå­ker inn i sen­tral­sty­ret.

Tro­lig er slike kuns­ti­ge skil­ler noe av grun­nen for at et parti som De Krist­ne har fått så­pass stor gro­bunn. Sam­vit­tig­hets­ful­le tro­en­de har fun­net seg hjem­me i KrF fordi de der kunne be­hol­de sin krist­ne tro, og sam­ti­dig leve ut sitt po­li­tis­ke en­ga­sje­ment. Der­som de føler at troen blir mer eller mind­re ute­stengt fra po­li­tik­ken, vil de kunne føle seg po­li­tisk hjem­løse. Det er over­ras­ken­de at KrF ikke har tatt disse ut­ford­rin­ge­ne mer på alvor.

På den annen side er det til tider di­rek­te ned­slå­en­de å lese mis­vi­sen­de ana­ly­ser av hvor­dan både Norge og KrF an­gi­ve­lig har blitt av­krist­net gjen­nom end­rin­ger i grunn­lov og be­kjen­nel­ses­pa­ra­graf - selv om vi var og er imot end­rin­gen av be­kjen­nel­ses­pa­ra­gra­fen. Hvis KrF nå ba­se­rer sin po­li­tikk på en util­strek­ke­lig teo­lo­gisk gjen­nom­tenk­ning, synes pro­ble­met å være mot­satt hos en del av De Krist­nes støtte­spil­le­re. Der nær­mer man seg mis­ten­ke­lig en slags ny form for stat­lig re­li­gions­ve­sen hvor det er lov­ver­ket som skal hind­re av­krist­ning og til­fø­re kir­ken det ån­de­li­ge livet den synes å mang­le.

I vår sam­men­heng har Lu­thers to­re­gi­ments­lære i lang tid vært den mest ut­vik­le­de rette­sno­ren for hvor­dan krist­ne men­nes­ker kan ta med seg troen inn i po­li­tik­ken. Mar­tin Lu­ther hadde i sin tid front mot det han mente var makt­mis­bruk både i Den ro­mersk-ka­tols­ke kirke og hos de verds­li­ge myn­dig­he­te­ne. Grunn­leg­gen­de i hans for­stå­el­se var for­skjel­len mel­lom det som hører Guds rike til og det som hører denne ver­dens riker til, derav læren om de to re­gi­men­ter. I Guds rike gjel­der nåden og Guds rett­fer­dig­het, i ver­dens riker gjel­der lov og orden - he­r­under myn­dig­he­te­nes makt­bruk. Den verds­li­ge myn­dig­het er også inn­satt av Gud, og Guds vilje må være den øvers­te rette­snor i begge re­gi­men­ter. I prin­sip­pet er to­re­gi­ments­læ­ren klar og nyt­tig, men i prak­tisk po­li­tikk kan an­ven­del­sen av den være vans­ke­lig.

Det har ikke minst sam­men­heng med at det til ulike tider fin­nes ulike opp­fat­nin­ger av hvil­ke spørs­mål som hører til i hvil­ket re­gi­ment. Vi skal ikke len­ger til­ba­ke enn til be­gyn­nel­sen av 1970-tal­let før sam­bo­er­skap var for­budt ved lov. I dag vil vi hel­ler tenke at dette til­hø­rer Guds rikes sfære, hvor syn­den må på­ta­les, men hvor det blir opp­til den en­kel­te å ta imot til­bu­det om om­ven­del­se og syn­de­nes til­gi­vel­se.

Når vi for lengst har kun­net kon­sta­te­re at Norge lig­ner sta­dig mer på et se­ku­lært sam­funn, tren­ger vi at de par­ti­ene som har et kris��tent ut­gangs­punkt viser en be­visst hold­ning til hvil­ken plass deres re­li­giø­se ut­gangs­punkt har i den po­li­tis­ke de­bat­ten.