Prester som står sammen

Det er viktig at prestene kan merke støtten fra troende som står sammen med dem, oppmuntrer dem og ber for dem, skriver Dagen på lederplass.

Be­ho­vet for å ha fel­les­skap med andre som opp­le­ver lik­nen­de ut­ford­rin­ger og pro­ble­mer som vi selv, er dypt men­nes­ke­lig. For le­de­re kan be­ho­vet være eks­tra stort. Og for krist­ne le­de­re kan be­visst­het om dette be­ho­vet være helt av­gjø­ren­de for å be­va­re sitt hjer­te og sin in­tegri­tet i en kre­ven­de tje­nes­te.

Ny­he­ten i da­gens avis om at preste­grup­pen Ca­ris­si­mi vil etab­le­re Jo­hann­es­kret­sen til gjen­si­dig for­bønn, støt­te og in­spi­ra­sjon er slik sett gle­de­lig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dess­ver­re har ikke Bispe­mø­tet vist sær­lig stor vilje til å imøte­kom­me Ca­ris­si­mis bønn om al­ter­na­ti­ve til­syns­ord­nin­ger i en tid da Den nors­ke kir­kes lære om­for­mes på ve­sent­li­ge punk­ter.

Pres­ter som vil fast­hol­de klas­sisk kris­ten teo­lo­gi også på om­rå­der der denne bry­ter med sam­ti­dens po­li­tis­ke kor­rekt­het, ikke minst for­stå­el­sen av ek­te­skap og sam­liv, må regne med å møte mot­stand.

Dette kan være kre­ven­de nok når op­po­si­sjo­nen kom­mer fra lo­kal­mil­jø, pres­se og po­li­ti­ke­re. Enda verre blir det hvis man opp­le­ver seg mar­gi­na­li­sert og ut­støtt av det gode kir­ke­li­ge fel­les­skap.

Fjor­årets ved­tak i Preste­for­enin­gens sen­tral­sty­re om at det må inn­fø­res en li­tur­gi for inn­gå­el­se av sam­kjøn­ne­de «ek­te­skap» viser noe av tryk­ket man må på­reg­ne fram­over.

Preste­rol­len har for­and­ret seg be­ty­de­lig de siste ti­åre­ne. End­rin­ge­ne hen­ger sam­men med ut­vik­lin­gen i sam­fun­net.

Se­ku­la­ri­se­rin­gen og plu­ra­li­se­rin­gen har ført til at kir­kens tje­ne­re ikke len­ger har noen selv­sagt auto­ri­tet. At man er ut­dan­net til og inn­satt i en ån­de­lig le­der­opp­ga­ve betyr ikke nød­ven­dig­vis at man til­reg­nes noen nevne­ver­dig re­spekt eller til­lit som for­val­ter av evige sann­he­ter.

På et vis er det noe sunt i dette. Tro­en­de skal ikke auto­ma­tisk bøye seg for det en prest måtte si og mene, men prøve livet og læren på Guds ord.

Pro­ble­met kan imid­ler­tid bli at man pri­va­ti­se­rer teo­lo­gi­en og opp­høy­er egne fø­lel­ser og tan­ker til øvers­te norm.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da kan si­tua­sjo­nen bli tøff, sær­lig for pres­ter som vil ar­bei­de i tro­skap mot det fak­tis­ke inn­hol­det i or­di­na­sjons­løf­tet de har gitt. Slike kan nem­lig ikke la seg styre av stem­nin­ger og me­nings­må­lin­ger, men må holde fast ved det Gud har åpen­bart i sitt Ord.

Det er imid­ler­tid ikke bare pres­te­ne som tren­ger å stå sam­men. Hvis pla­ne­ne lyk­kes om å etab­le­re en til­knyt­ning til Jo­hann­es­kret­sen for lek­folk, håper vi mange be­nyt­ter mu­lig­he­ten.

For det førs­te er det vik­tig at pres­te­ne kan merke støt­ten fra tro­en­de som står sam­men med dem, opp­mun­t­rer dem og ber for dem. De som har tatt på seg et kir­ke­lig hyr­de- og lære­an­svar, ut­fø­rer det ikke for egen del.

De er satt til å tjene de tro­en­de. Desto vik­ti­ge­re er det at de tro­en­de lar tro­fas­te tje­ne­re få merke at om­sor­gen er gjen­si­dig.

For det andre lever vi i en kul­tur der alle uten opp­hold ut­set­tes for på­virk­ning som dri­ver oss bort fra Bi­be­len og be­kjen­nel­sen.

Når denne inn­fly­tel­sen i be­ty­de­lig ut­strek­ning også ut­øves av kir­kens egne tje­ne­re, kre­ver det desto mer å holde blik­ket klart, ryg­gen rak og hjer­tet varmt.

Vi tren­ger å bli styr­ket i kjær­lig­he­ten til både sann­he­ten i Guds ord og til våre med­men­nes­ker. Bare slik kan vi med fri­mo­dig­het for­kyn­ne og tjene i sam­svar med troen vi har fått over­le­vert - og skal over­le­ve­re til kom­men­de ge­ne­ra­sjo­ner.

Les også
Danner brorskap for konservative presterCarissimi-prestene