Presset tilbake til islam
Som kristen kirke, uansett hvilket land, må vi ta inn over oss at konvertittene trenger felleskap hvis de skal klare å bevare troen, skriver Dagen på lederplass.
For oss som er oppvokst i nokså sekulariserte Norge er det umulig å forstå hvor dramatisk det er for en muslim å konvertere til kristendommen. At et stort antall av konvertittene går tilbake til islam, er et signal om at livet som konvertitt er ekstremt krevende.
Dagen trykket mandag et intervju med teologen og Cambridge-forskeren Ziya Meral som hevder at minst 80 prosent av de som konverterer fra islam til kristen tro, etter noen år går tilbake til islam.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tirsdag fulgte vi opp med kommentarer fra en rekke misjonsledere. De fleste er enige i at tilbakefall blant konvertitter er et betydelig problem, men har ulik oppfatning om hvor høyt tallet faktisk er.
Det ble også understreket at det er store regionale forskjeller.
Mange vil oppleve at det er vondt, og kanskje også provoserende, å lese om at konvertitter faller fra. Enkelte vil ta dette til inntekt for at konvertittene ikke har vært oppriktige. At de kanskje har bløffet om konverteringen for å få fordeler. Dét kan man selvsagt ikke utelukke.
Men vi vet at det er dødsstraff for frafall i de strengeste tolkningene av islam. Og vi vet at konvertering oppfattes som forræderi og som en av de verste måtene å krenke religionen på. Da må vi anta at det ikke er en lettvint sak for de fleste konvertitter.
I Dagen onsdag 19. mars forteller vi historien om afghanske «Reza», som måtte flykte fra sin egen far da han ble kristen. Fra å leve i en storfamilie den ene dagen, sto han plutselig alene.
«Forfølgelse er de fleste konvertittene forberedt på, men at de skulle bli så ensomme og isolerte kommer derimot som et sjokk,» sier Jan Opsal, dosent i religionsvitenskap ved Misjonshøgskolen. Å bli stående helt alene er dramatisk for den som er oppvokst i en kollektivistisk kultur.
I rapporten «No Place to Call Home», som Ziya Meral publiserte for noen år tilbake, presenterer han solid dokumentasjon på hvordan konvertitter blir forfulgt av familie, lokalsamfunn og stater. De risikerer å møte en vegg av problemer, fra utestenging fra skoler og arbeidsplasser til fengsel, tortur og i verste fall dødsstraff.
For mange konvertitter blir det en tilleggsbelastning at de ikke er velkomne i de historiske kirkene i hjemlandet. Frykt eller mistro gjør at kirkene avviser konvertittene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ziya Meral retter en oppfordring til misjonen om bedre oppfølging av konvertittene. Det er ikke nok å «omvende» noen. De trenger også hjelp til å leve det kristne livet, fortrinnsvis i kulturen de er oppvokst i. Dette er en oppfordring det bør lyttes til.
Som kristen kirke, uansett hvilket land, må vi ta inn over oss at konvertittene trenger fellesskap hvis de skal klare å bevare troen. Mange har mistet familien sin. De trenger en ny. Vi må være den nye familien.
Som samfunn må vi dessuten erkjenne at retur av konvertitter til Iran og andre muslimske land kan bety at vi plasserer konvertitten i en situasjon der det blir umulig å leve som kristen.
Tvangsretur av konvertitter betyr at vi fratar dem religionsfriheten. Når de blir satt i en kontekst der det blir umulig å leve som kristne, der de blir forfulgt, utstøtt og isolert, da vil mange oppleve at de ikke lenger har trosfrihet. Og da har vi bidratt til at de kan blir presset tilbake til islam.
DAGEN
