Presseetikk i Stord-saken
«For det første er gjerningspersonen et barn. Hvordan skal vedkommende ivaretas? Hvor mye kan mediene formidle og på hvilken måte, uten at det skader dette barnet?», spør Jarle Haugland.
En dyp tragedie har skjedd på Stord. Et barn har drept et annet barn. Hvordan opptrer mediene i denne hendelsen? Evner de å formidle nødvendig informasjon og samtidig ivareta dem som er berørt av tragedien?
Noen ganger blir journalister stilt overfor større utfordringer enn vanlig. Hendelser der kompliserte, menneskelige hensyn må settes i førersetet. Publiseringsfristen er kort og kampen om sakene stor. Dermed er settes det høye krav til den etiske standarden i ryggmargsrefleksen. Dette opplevde vi ikke minst 22. juli 2011, en dag der presseetikken ble stilt på en alvorlig prøve, og som mediene i stor grad kom godt ut av.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nå har det igjen oppstått en hendelse som stiller journalistene overfor krevende problemstillinger. For hvordan skal man dekke en familietragedie som den vi opplever på Stord i disse dager, der en 13 år gammel gutt har drept sin treårige fosterbror?
Hendelsen skaper et informasjonsbehov. Men det er ikke sikkert at det er all informasjon vi trenger å vite. Hensynet til de involverte må komme foran vårt behov for innsikt i saken.
For det første er gjerningspersonen et barn. Hvordan skal vedkommende ivaretas? Hvor mye kan mediene formidle og på hvilken måte, uten at det skader dette barnet?
Lensmann Bernt Vidar Norvalls sier til NRK: - Vi må se offentlighetens krav til informasjon opp mot det som skal til for at gutten kan gjennomgå en vellykket rehabilitering. I en sak som dette er det sistnevnte som har høyeste prioritert.
Denne holdningen er viktig, og må også etterfølges av pressen. Og kanskje det var det som gjorde at krigstypene ble holdt borte fra avisforsidene, og Bergens Tidende valgte følgende sitat på sin forside dagene etter tragedien: «Alle viser omsorg for familien nå. Og de viser omsorg for gutten som antas å stå bak ugjerningen.»
Deretter er det en familie som befinner seg midt i tragedien. Disse trenger ikke pågående journalister som ligger i buskene utenfor huset for å filme og ta bilde av åstedet, eller å møte uttalelser fra naboene gjennom mediene. Det er ikke en del av vårt informasjonsbehov å få vite hvordan naboene opplever dette. La oss respektere at livet skal leves videre for familien, og at trygge relasjoner i nabolaget også vil være en viktig del av dette.
Siden det var et fosterbarn som ble drept, er det også en annen familie involvert. Både Bergensavisen og VG har hatt intervjuer med barnets mor, der hun forteller om sin smerte og kjærlighet til barnet. Er dette informasjon vi trenger? Eller er det først og fremst et intervju som skaper følelser, smerte og trigger kikker-genet i oss?
BA oppgir at moren selv tok kontakt med dem, mens VG ikke nevner noe om dette. Uansett er det mediene selv som må ta de presseetiske vurderingene om hvordan dette berører de involverte. Skulle de ha satt foten ned for å beskytte moren selv og fosterfamilien i en svært sårbar situasjon?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er en gruppe til som vi må ta hensyn til i denne saken, barn som får høre og lese om hendelsen i nyhetene. Så langt jeg kan se, har pressen tatt på alvor at de har en barneside i deres aviser, nemlig forsidene. I det store og hele har disse sidene omtalt hendelsen uten krigstyper og skremmende overskrifter. Men barn vil likevel få med seg hva som har skjedd. Flere av disse vil kunne oppleve frykt, usikkerhet og utrygghet i møte med hendelsen. Hvorfor skjedde det og kan det hende dem også? Dette krever at foreldre er til stede for sine barn.
Psykologene Magne Raundalen og Atle Dyregrov anbefaler på krisepsyk.no at man samtaler om hendelsen med barna, rolig, men alvorlig. I tillegg til konkrete råd for denne hendelsen, gir de på nettsidene fire generelle råd til foreldre etter slike alvorlige hendelser: 1. Gi barna presis informasjon og gode forklaringer. 2. Gi dem forsikringer om trygghet. 3. Følg med hva de tar inn gjennom media. 4. Vær nærværende foreldre. Det anbefales å lese artikkelen på nettsidene til Senter for krisepsykologi.
Så viser også denne saken oss hvor viktig det er at både journalistutdanningen og medienes internkultur er gjennomsyret av en høy grad av etisk bevissthet. For i denne saken, som i journalistikken forøvrig, må hensynet til de involverte alltid telle mer enn ønsket om å formidle informasjon.
Jarle Haugland
daglig leder i Familie & Medier
