SEND INN INNLEGG
HENSYN: I denne saken, som i j
...
HENSYN: I denne saken, som i journalistikken forøvrig, må hensynet til de involverte alltid telle mer enn ønsket om å formidle informasjon, skriver Jarle Haugland. (Foto: Jon Kåre Ness / NTB scanpix)
Presseetikk i Stord-saken
Del
«For det første er gjerningspersonen et barn. Hvordan skal vedkommende ivaretas? Hvor mye kan mediene formidle og på hvilken måte, uten at det skader dette barnet?», spør Jarle Haugland.

En dyp tra­ge­die  har skjedd på Stord. Et barn har drept et annet barn. Hvor­dan opp­trer medie­ne i denne hen­del­sen? Evner de å for­mid­le nød­ven­dig in­for­ma­sjon og sam­ti­dig iva­re­ta dem som er be­rørt av tra­ge­di­en?

Noen gan­ger blir jour­na­lis­ter stilt over­for stør­re ut­ford­rin­ger enn van­lig. Hen­del­ser der kom­pli­ser­te, men­nes­ke­li­ge hen­syn må set­tes i fø­rer­se­tet. Pub­li­se­rings­fris­ten er kort og kam­pen om sa­ke­ne stor. Der­med er set­tes det høye krav til den etis­ke stan­dar­den i rygg­margs­re­flek­sen. Dette opp­lev­de vi ikke minst 22. juli 2011, en dag der presse­etik­ken ble stilt på en al­vor­lig prøve, og som medie­ne i stor grad kom godt ut av.

Nå har det igjen opp­stått en hen­del­se som stil­ler jour­na­lis­te­ne over­for kre­ven­de pro­blem­stil­lin­ger. For hvor­dan skal man dekke en fa­mi­lie­tra­ge­die som den vi opp­le­ver på Stord i disse dager, der en 13 år gam­mel gutt har drept sin tre­åri­ge fos­ter­bror ?

Hen­del­sen ska­per et in­for­ma­sjons­be­hov. Men det er ikke sik­kert at det er all in­for­ma­sjon vi tren­ger å vite. Hen­sy­net til de in­volver­te må komme foran vårt behov for inn­sikt i saken.

For det førs­te er gjer­nings­per­sonen et barn. Hvor­dan skal ved­kom­men­de iva­re­tas? Hvor mye kan medie­ne for­mid­le og på hvil­ken måte, uten at det ska­der dette bar­net?

Lens­mann Bernt Vidar Nor­valls sier til NRK : - Vi må se of­fent­lig­he­tens krav til in­for­ma­sjon opp mot det som skal til for at gut­ten kan gjen­nom­gå en vel­lyk­ket re­ha­bi­li­te­ring. I en sak som dette er det sist­nevn­te som har høy­es­te prio­ri­tert.

Denne hold­nin­gen er vik­tig, og må også etter­føl­ges av pres­sen. Og kan­skje det var det som gjor­de at krigs­ty­pe­ne ble holdt borte fra avis­for­si­de­ne, og Ber­gens Ti­den­de valg­te føl­gen­de sitat på sin for­si­de da­ge­ne etter tra­ge­di­en: «Alle viser om­sorg for fa­mi­li­en nå. Og de viser om­sorg for gut­ten som antas å stå bak ugjer­nin­gen.»

Der­et­ter er det en fa­mi­lie som be­fin­ner seg midt i tra­ge­di­en. Disse tren­ger ikke på­gå­en­de jour­na­lis­ter som lig­ger i bus­ke­ne uten­for huset for å filme og ta bilde av åste­det, eller å møte ut­ta­lel­ser fra na­bo­ene gjen­nom medie­ne. Det er ikke en del av vårt in­for­ma­sjons­be­hov å få vite hvor­dan na­bo­ene opp­le­ver dette. La oss re­spek­te­re at livet skal leves vi­de­re for fa­mi­li­en, og at tryg­ge re­la­sjo­ner i nabo­la­get også vil være en vik­tig del av dette.

Siden det var et fos­ter­barn som ble drept, er det også en annen fa­mi­lie in­volvert. Både Ber­gens­avi­sen og VG har hatt in­ter­vju­er med bar­nets mor, der hun for­tel­ler om sin smer­te og kjær­lig­het til bar­net. Er dette in­for­ma­sjon vi tren­ger? Eller er det først og fremst et in­ter­vju som ska­per fø­lel­ser, smer­te og trig­ger kik­ker-ge­net i oss?

BA opp­gir at moren selv tok kon­takt med dem, mens VG ikke nev­ner noe om dette. Uan­sett er det medie­ne selv som må ta de presse­etis­ke vur­de­rin­ge­ne om hvor­dan dette be­rø­rer de in­volver­te. Skul­le de ha satt foten ned for å be­skyt­te moren selv og fos­ter­fa­mi­li­en i en svært sår­bar si­tua­sjon?

Det er en grup­pe til som vi må ta hen­syn til i denne saken, barn som får høre og lese om hen­del­sen i ny­he­te­ne. Så langt jeg kan se, har pres­sen tatt på alvor at de har en barne­side i deres aviser, nem­lig for­si­de­ne. I det store og hele har disse si­de­ne om­talt hen­del­sen uten krigs­ty­per og skrem­men­de over­skrif­ter. Men barn vil li­ke­vel få med seg hva som har skjedd. Flere av disse vil kunne opp­le­ve frykt, usik­ker­het og utrygg­het i møte med hen­del­sen. Hvor­for skjed­de det og kan det hende dem også? Dette kre­ver at for­eld­re er til stede for sine barn.

Psy­ko­lo­ge­ne Magne Raun­da­len og Atle Dyre­grov an­be­fa­ler på krise­psyk.no at man sam­ta­ler om hen­del­sen med barna, rolig, men al­vor­lig. I til­legg til kon­kre­te råd for denne hen­del­sen, gir de på nett��si­de­ne fire ge­ne­rel­le råd til for­eld­re etter slike al­vor­li­ge hen­del­ser: 
1. Gi barna pre­sis in­for­ma­sjon og gode for­kla­rin­ger.
 2. Gi dem for­sik­rin­ger om trygg­het.
3. Følg med hva de tar inn gjen­nom media.
 4. Vær nær­væ­ren­de for­eld­re.
Det an­be­fa­les å lese ar­tik­ke­len på nett­si­de­ne til Sen­ter for krise­psy­ko­lo­gi.

Så viser også denne saken oss hvor vik­tig det er at både jour­na­list­ut­dan­nin­gen og medie­nes in­tern­kul­tur er gjen­nom­sy­ret av en høy grad av etisk be­visst­het. For i denne saken, som i jour­na­lis­tik­ken for­øv­rig, må hen­sy­net til de in­volver­te all­tid telle mer enn øns­ket om å for­mid­le in­for­ma­sjon.