Oversett og sviktet av kirken
Etter vår mening preges kirkens erfaringsmessige kompetanse av ensidighet. Kirkens ledelse har valgt å lytte mest til en talefør gruppe av homofile som krever sine «rettigheter», og nå kirkelig ekteskap, skriver Jens Fredrik Brenne og Stein Solberg.
Den norske kirke står ved en milepæl i sin homoteologiske utvikling. Det har skjedd lite av ny teologisk innsikt og kunnskap på dette området de siste årene, men ulike erfaringer i møte med homofile medmennesker kan nå drive kirken mot nye liturgier og ny lære. Andre pådrivere er mediatrykk, frykt og det kulturelle klima.
Etter vår mening preges kirkens erfaringsmessige kompetanse av ensidighet. Kirkens ledelse har valgt å lytte mest til en talefør gruppe av homofile som krever sine «rettigheter», og nå kirkelig ekteskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Samtidig har kirken overhørt og sviktet en annen gruppe som er like sterkt berørt av denne type homoteologi. Vi snakker om medmennesker med samme seksuelle orientering som folk i LLH og Åpen Kirkegruppe, men som ikke bedriver polemikk, lobbyvirksomhet eller offentlig påvirkning på kirketorget. De ønsker å bli hørt på egne premisser.
Som ledere i ulike nettverk med fokus på relasjoner, identitet, seksualitet og samliv, har vi i henholdsvis åtte og 20 år levd tett på mange homofile medvandrere, både som kolleger og konfidenter.
Det dreier seg faktisk om flere hundre til sammen, altså flere enn alle i Åpen Kirkegruppe. Blant disse deltakerne i våre nettverk er behovene forskjellige. Men i hovedsak ønsker majoriteten å gå i en annen retning enn flertallsbiskopene.
For de fleste er det uaktuelt med likekjønnede ekteskap eller partnerskap. De ønsker i stedet støtte til å leve som single, avklare usikkerhet i forhold til kjønnsidentitet, hjelp for å komme til rette med sin uønskede seksuelle tiltrekning, motivasjon til å fortsette ulike sjelesørgeriske prosesserer, mulighet for utprøving av sitt heteroseksuelle potensial, eller få noen medvandrere på den lange veien mot ønsket endring av seksuell identitet. Dette er bestillingen fra mange av dem som kirken ignorerer.
Disse menneskene er ikke undertrykte personer. De er heller ingen sær gruppe innenfor visse konservative miljøer i kirke og bedehus.
En god del har levd i homofile forhold, og de opplever ikke noe ytre sosialt press for å avslutte slike relasjoner. Men dette var ingen farbar vei for dem, verken teologisk eller psykologisk.
Mange har erfart tomhet og frustrasjon i slike relasjoner. De kan naturligvis fristes til å vende tilbake, men homoseksualitet tilfredsstiller ikke deres dypeste lengsler etter kjærlighet, bekreftelse, kjønnsidentitet og komplettering.
De søker i høyeste grad vennskap, inkludering og kjærlighet fra samme kjønn. Men ikke sex med samme kjønn. De ønsker ikke å blande sammen kjærlighet og sex, slik det nå gjøres i kirken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den norske kirke diskriminerer denne store gruppen, både deres erfaringer og deres innsikt. Vil kirkens ledere, med sine nye kirkelige homomodeller, fortsette å motarbeide det som disse kjempende trossøsken forsøker å bygge opp?
De søker en kirke med et varmt hjerte for deres liv, en kirke som gir støtte og motivasjon til de valg de har tatt. Men hvor skal de finne det i Den norske kirke?
Et håpstegn er mindretallsbiskopenes utsagn: «De homofile som velger å gå denne veien [leve singel], trenger kirkens anerkjennelse og støtte.»
Vi er klar over at det er lett å tråkke noen på tærne i dette vanskelige terrenget. Men det er svært trist å registrere kirkens ensidighet, dens sjelesørgeriske svikt, og dens mangel på kunnskap og kompetanse overfor folk som ønsker å følge den smale vei i seksualitetens landskap.
Det er tungt å tilhøre en kirke som overser og diskriminerer den mest sårbare gruppen av våre homofile brødre og søstre. De har det mye mer krevende enn homofile som får støtte av politikere, medier og kirkeledere. Når skal kirken ta disse «stille i landet» på alvor?
Jens Fredrik Brenne
prest og leder i Til Helhet
