Om kritikk, hersketeknikk og psykisk helse

Jeg har kritisert deler av norsk kristenliv. Jeg har vært forberedt på medhold, motbør og taushet. Jeg har fått litt av hvert, og det er greit. Det som er ugreit, er at noen bruker helsen min mot meg. I tillegg vrir de på fakta. Blåser ting opp. Det er greit å si “ingen kommentar” til påstander fra meg eller andre debattanter. Å ty til usannheter om privatliv og helse, derimot, er lavmål.

Hva har jeg gjort som kritiker? Blant annet har jeg forsøkt å dokumentere uakseptabel atferd. Oppførsel som lenge fikk bre om seg, uten mye protest fra sentrale kristenledere. Jeg mener selv å ha belyst samfunnsutfordringer. Folk må gjerne si meg imot, men ikke kom og si at jeg er helt på villspor. Eller si det, men da bør du også ha en god begrunnelse.

Apropos villspor, så vil jeg gjerne si litt mer om helse: Min egen helse, og helse generelt. Her har noen latt fantasien løpe litt løpsk.

Noen mennesker sliter med psykoser. Det kan fortone seg ulikt fra person til person, og avhenge mer eller mindre av gener og miljø. En psykose er en individuell opplevelse, men en fellesnevner er at man mister grepet om hva som er virkelighet og fantasi. Jeg har respekt for de som har slitt med dette. Jeg har også respekt for at noen av dem fint kan snakke for seg selv. Samtidig vet jeg at pressefolk bør trå varsomt hvis de har mistanke om at debattanter og mulige intervjuobjekt er psykotisk. Så klart har jeg respekt også for de som tar slike hensyn. Selv er jeg imidlertid ikke psykotisk, og jevnt over har jeg god bakkekontakt. Det kan være greit å merke seg, hvis du har hørt rykter om noe annet. Hvilket jeg vet at noen har, i både kristen-Norge og deler av media. (Om noen mener at jeg blander virkelighet og fantasi, må de gjerne påvise dette ...)

Påstår jeg at jeg har vært uten psykiske utfordringer? På ingen måte. Alle har vi en psykisk helse. De fleste av oss har til tider psykisk uhelse. I løpet av livet kan alle ha tunge stunder. Forskjellen er kanskje varighet og hyppighet? Noen sliter mer enn andre. Og jo da, jeg har hatt helseutfordringer. Mer spesifikt: Jeg sliter med angst og depresjon. Men altså ikke med psykoser. (Angst og depresjon kan være del av symptombildet ved en psykoselidelse, men ofte er det ikke det.) Hadde jeg hatt psykoser, hadde det imidlertid ikke vært det samme som at jeg ikke kan stoles på. De fleste psykoser varer i en begrenset periode, og folk kommer stort sett til seg selv igjen.

Sett at du som leser, er blant de som blir mer enn gjennomsnittlig preget – av psykiske helseutfordringer. Noe jeg selv tror jeg er. Ville du like at noen brukte dette mot deg? Brukte det for å påvise karakterbrist? Omtalte det som svakhet, som noe som gjør deg uberegnelig og vanskelig å stole på? Vridde på realiteten, sa at du slet med ting du ikke sliter med? Fikk deg til å se forvirret ut, og til skade for deg selv?

Kanskje har du alt erfart dette? Syns du slik behandling er greit?

Det fins folk som gjerne bruker sånt mot en. Som syns slik behandling er bra. Jeg kan ikke snakke for alle, men deler gjerne egne erfaringer. Kanskje kjenner noen seg igjen.

Jeg har aldri vært tvangsinnlagt. Likevel – og dette har jeg fra sikre kilder: Fra lederhold i kristen-Norge har det blitt satt ut rykte om at jeg ble tvangsinnlagt. Medarbeidere fikk høre det på et stabsmøte. (Hadde kritikken min vært mindre legitim hvis jeg hadde en slik erfaring?)

Som kritiker har jeg vært forberedt på både medhold, motbør og taushet. Jeg har fått litt av hvert, og det er greit. Det som er ugreit, er at noen har brukt helsen min mot meg. Blant annet ved å fordreie fakta og gjøre ting verre enn de er.

En person eller to har sagt ting nokså åpent – dog uten å si navnet mitt. En skribent og leder stemplet meg som en psykisk svak, frekk fyr som starter ekle kampanjer mot store gudsmenn. (Det var opplagt for noen hver at skribenten siktet til meg, selv om han ikke sa navnet mitt. Vi er ikke så mange kritikere.)

En eller flere har dessuten «forklart» til ulike medier at Ådnøy er psykisk syk. Når journalister har tatt kontakt med ham/dem etter leserinnlegg eller liknende fra min penn, har de fått en appell om pressens normer: Visse mennesker (les: undertegnede) må beskyttes mot seg selv. I og med bønnen til pressefolk om å ikke intervjue eller omtale meg, har meningsmotstanderne mine fått et alibi – for selv å la være å svare på kritikken min. De tenker jo på mitt eget beste, må vite ...

Jeg kjenner mine egne grenser godt. Jeg har utfordringer med angst, med depresjon. Men jeg har jobbet meg gjennom mye. Klarer å tenke rasjonelt, ser at jeg har mye å være takknemlig for. Jeg vet hva jeg tåler. Hva jeg trenger og ikke trenger. Er jeg i tvil, har jeg familie og et godt nettverk å sparre med. Jeg kan selv si hva jeg er i form til og ikke.

Beskyttelse mot meg selv? Nei, journalister, vet dere hva ... Derimot hadde det vært fint om dere ga meg kjangs til et oppgjør med visse bygdedyr og ryktespredere. Litt beskyttelse mot disse ville vært ålreit. For eksempel samme mulighet til å uttale seg som visse andre får. Det å stort sett kun uttale seg med debattinnlegg har sine baksider. Men … Jeg får i hvert fall gjort opp litt gjennom dette innlegget. Det er da noe.

Alle har en psykisk helse. Ofte vet hver og én mest om den selv. Og ofte blir man mer stabil – ikke mindre – av å ha kommet seg gjennom frykt, mørke og tungsinn.

Man blir ikke i bedre humør av at andre prøver å ta definisjonsretten fra en. Hvem jeg er og hvordan jeg har det, vet jeg best selv. Neste gang du hører noen påstå det ene eller andre om meg, håper jeg du spør meg, eller ekte venner av meg, om det stemmer. Det gjelder hvis du jobber i en redaksjon. Det gjelder også hvis du er del av et miljø som fremmer sterke påstander om folk utenfor miljøet.