Norge og verden
La oss ikke duperes av oljepenger, bistandsmidler og fine talemåter. Våre politikere «belønnes» med norsk nominering til et fåtall internasjonale meget godt betalte toppstillinger, skriver Dan Odfjell.
I dette landet er vi alle sosialdemokrater. Noen bare mer enn andre, alt mens de insisterer på at vi alle er like.
Den sosialistiske elite og deres politisk utposisjonerte kontrollører, her som ellers i verden, hever seg selv høyt over dette likhetsidealet. Slike er derfor imot etniske nordmenn og andre som stiller kritiske spørsmål, som tenker annerledes.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Disse ties ihjel og/eller søkes retorisk nedkjempet. Offentlig åpenhet og mangfold - demokratiets forutsetning - bryr «de rette» seg knapt om. Disse begrepene er redusert til media-polerte fraser; et bedrag mange ikke ser. Selv ikke etter 22. juli.
Bemerkelsesverdig derfor, at muslimer og andre nyankomne fremmede som tenker annerledes - de fleste sågar med sterke kulturreligiøse normsett - synes foretrukket. Enn så lenge.
Dette utrolig nok samtidig som venstresiden søker Norge avkristnet. Hvorfor tradisjonell kristendom motarbeides vil imidlertid ingen forklare oss. Hva kan grunnene være til slike store samfunnsmessige motsetninger og paradokser?
Jeg er ikke sikker. Men jeg inviterer til diskusjon. Det er vel for konspiratorisk å tro at dette er bevisst, at det på sikt er for å befolke landet på nytt og med en ny religion?
Mer trolig har det med norsk naivitet å gjøre. Kanskje manglende eller overfladisk internasjonal erfaring? Eller at noen kynisk pretenderer norsk prektighet, ja humanitet på flertallets bekostning.
Helt fra Romerrikets tid har makthavere sørget for brød og sirkus til folket. Dette for å stagge interne opprør.
De østeuropeiske landene var opptatt av presist det samme. Et eksempel fra idrettens verden er, hvordan de hensynsløst tok i bruk dop for å vinne respekt med internasjonale medaljer, internt for å fremstå som vellykkede. Atletene fikk sjelden vite om de helsemessige skadevirkningene. Det var neppe i den bestående maktens interesse.
I Norge blir mange beruset av våre skiløpere. Det som glemmes, er at internasjonalt er dette en smal idrett. Men vi tilrettelegger for slik toppidrett ved bruk av store ressurser. Mange, også utlendinger, kan bli forledet av disse få «personlig hardt-trenende verdensmestre» til å anta oss bedre enn vi er. Er dette meningen og bevisst politikk?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men Norge i verdensbildet er min røde tråd i dag, og hvordan er egentlig vårt omdømme blant opplyste mennesker utenfra? Kanskje mest som et bortskjemt lite folk av kunnskapsløse oppblåste nyrike, som høylytt tror seg best?
Jeg vet ikke nok til å være for bastant. Om vi skjemmer oss ut som bråkete masseturister er det ille. Men verre er det at toppuniversitetene der ute, de underkjenner dagens norske studenter. Også disse ofret på likhetsidealets alter. Grunnet, tilsynelatende, de dramatiske skolereformene initiert for 40 år siden av en Gudmund Hernes.
Ethvert land trenger helter, noen virkelig å se opp til. Amundsen og Nansen bidro til å skape den norske nasjonalfølelsen som førte til unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Men hva vi som samfunn nå styrer mot drøftes overhodet ikke, hverken av de få toneangivende norske intellektuelle, eller politikere i den offentlige debatten. At dette langsiktige kardinalspørsmålet ikke drøftes er høyst bemerkelsesverdig.
Norge er intet dårlig land. Men, et virkelig demokrati må kunne tåle åpen debatt om sannhet og verdier. Mye av min kritikk ligger i antologien «Makt Myter Media», ved redaktør Frode Fanebust. Undertittelen «Det er mye verre enn du tror» ble et upopulært postulat. Antagelig forklaringen på at en samfunnskritisk bok før Stortingsvalget ble søkt stoppet av noen blant oss.
«Verden» skryter av oss. Dette ifølge riksavisene og NRK. Men norsk popularitet synes kjøpt og betalt, drevet frem av en industri av statsfinansierte frivillige hjelpeorganisasjoner, såkalte NGOs (Non Governmental Organizations). Verdens mottakere kommer gjerne til Oslo for å takke, eller for mer penger. Aftenposten opplyser at Norges bevilgede 30 milliarder går til, i alt 112 land. Avsatt er 15 millioner til «demokrati og lignende» i Kina.
Et resultat er at norske politikere i mediene programmessig berømmes av tilreisende «potentater» og andre. Slikt blir det propaganda av: andres skryt kombinert med fremhevet selvskryt blir nærmest uslåelig. Egnet til å bortforklare og/eller til å dempe kritikk mot alt som forsømmes. Norsk universalmedisin er blitt penger. Alltid mer penger.
Men utenlandsk skryt er bare det, klart ikke til å leve av. Våre politikere imidlertid, de soler seg. Er det urettmessig av meg å bruke Erik Solheim som eksempel?
Burde vi ikke raskt nå kunne bestemme at «nok er nok», for lang tid fremover, når vi vet at mye av pengene ender i de korruptes lommer?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Som boken «Makt Myter Media» dokumenterer: Diktatorer lever godt på norske penger. Terror og krig finansieres av våre bistandsmidler. Det er på tide å tenke annerledes. Det kan ikke lenger tillates at «frivillige» hjelpeorganisasjoner styrer både politikk og premisser. Stortinget må sette skapet på plass.
La oss ikke duperes av oljepenger, bistandsmidler og fine talemåter. Våre politikere «belønnes» med norsk nominering til et fåtall internasjonale meget godt betalte toppstillinger.
Som Barack Obama sa det for et par år siden, under Jens Stoltenbergs besøk i det Hvite Hus:
«Norway punches above its weight». Dette sier han gjerne til små nasjoner. Det var retorisk glitrende for Stoltenberg, og «uskadelig» for Obamas hjemmepublikum.
Nettopp fordi, slike som på utebane flotter seg ved å bruke unødig mye penger - på engelsk kallt «suckers» - de er selvsagt velkomne. Slikt går jo på bekostning av noe. Som for eksempel infrastruktur på hjemmebane. Der ser de fleste av oss store forsømte oppgaver.
Dette at verden vil bedras, det forstår det internasjonale samfunnet tydeligvis langt bedre enn noen selvgode «idealister» fra det høye nord. Om da disse faktisk er idealister. Ikke reinspikka kynikere. Også her kan sannheten være «Mye verre enn du tror».
Norsk kulturDan OdfjellBergen