Bildet viser Jens Stoltenberg mens han ennå var statsminister, sammen med USAs president Barack Obama. Foto: Ørjan F. Ellingvåg/ Dagens Næringsliv / NTB scanpix

Norge og verden

La oss ikke duperes av oljepenger, bistandsmidler og fine talemåter. Våre politikere «belønnes» med norsk nominering til et fåtall internasjonale meget godt betalte toppstillinger, skriver Dan Odfjell.

I dette lan­det er vi alle so­sial­de­mo­kra­ter. Noen bare mer enn andre, alt mens de in­sis­te­rer på at vi alle er like.

Den so­sia­lis­tis­ke elite og deres po­li­tisk ut­po­si­sjo­ner­te kon­trol­lø­rer, her som el­lers i ver­den, hever seg selv høyt over dette lik­hets­idea­let. Slike er der­for imot et­nis­ke nord­menn og andre som stil­ler kri­tis­ke spørs­mål, som ten­ker an­ner­le­des.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Disse ties ihjel og/eller søkes re­to­risk ned­kjem­pet. Of­fent­lig åpen­het og mang­fold - de­mo­kra­ti­ets for­ut­set­ning - bryr «de rette» seg knapt om. Disse be­gre­pe­ne er re­du­sert til media-po­ler­te fra­ser; et be­drag mange ikke ser. Selv ikke etter 22. juli.

Be­mer­kel­ses­ver­dig der­for, at mus­li­mer og andre ny­an­kom­ne frem­me­de som ten­ker an­ner­le­des - de fles­te sågar med ster­ke kul­tur­re­li­giø­se norm­sett - synes fore­truk­ket. Enn så lenge.

Dette utro­lig nok sam­ti­dig som venstre­si­den søker Norge av­krist­net. Hvor­for tra­di­sjo­nell kris­ten­dom mot­ar­bei­des vil imid­ler­tid ingen for­kla­re oss. Hva kan grun­ne­ne være til slike store sam­funns­mes­si­ge mot­set­nin­ger og pa­ra­dok­ser?

Jeg er ikke sik­ker. Men jeg in­vi­te­rer til dis­ku­sjon. Det er vel for kon­spi­ra­to­risk å tro at dette er be­visst, at det på sikt er for å be­fol­ke lan­det på nytt og med en ny re­li­gion?

Mer tro­lig har det med norsk nai­vi­tet å gjøre. Kan­skje mang­len­de eller over­fla­disk in­ter­na­sjo­nal er­fa­ring? Eller at noen ky­nisk pre­ten­de­rer norsk prek­tig­het, ja hu­ma­ni­tet på fler­tal­lets be­kost­ning.

Helt fra Ro­mer­ri­kets tid har makt­ha­ve­re sør­get for brød og sir­kus til fol­ket. Dette for å stag­ge in­ter­ne opp­rør.

De øst­euro­pe­is­ke lan­de­ne var opp­tatt av pre­sist det samme. Et ek­sem­pel fra idret­tens ver­den er, hvor­dan de hen­syns­løst tok i bruk dop for å vinne re­spekt med in­ter­na­sjo­na­le me­dal­jer, in­ternt for å frem­stå som vel­lyk­ke­de. At­le­te­ne fikk sjel­den vite om de helse­mes­si­ge skade­virk­nin­ge­ne. Det var neppe i den be­stå­en­de mak­tens in­ter­es­se.

I Norge blir mange be­ru­set av våre ski­lø­pe­re. Det som glem­mes, er at in­ter­na­sjo­nalt er dette en smal idrett. Men vi til­rette­leg­ger for slik topp­idrett ved bruk av store res­sur­ser. Mange, også ut­len­din­ger, kan bli for­le­det av disse få «per­son­lig hardt-tre­nen­de ver­dens­mest­re» til å anta oss bedre enn vi er. Er dette me­nin­gen og be­visst po­li­tikk?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men Norge i ver­dens­bil­det er min røde tråd i dag, og hvor­dan er egent­lig vårt om­døm­me blant opp­lys­te men­nes­ker uten­fra? Kan­skje mest som et bort­skjemt lite folk av kunn­skaps­løse opp­blås­te ny­rike, som høy­lytt tror seg best?

Jeg vet ikke nok til å være for bas­tant. Om vi skjem­mer oss ut som brå­ke­te masse­tu­ris­ter er det ille. Men verre er det at toppuni­ver­si­te­te­ne der ute, de un­der­kjen­ner da­gens nors­ke stu­den­ter. Også disse ofret på lik­hets­idea­lets alter. Grun­net, til­syne­la­ten­de, de dra­ma­tis­ke skole­re­for­me­ne ini­tiert for 40 år siden av en Gud­mund Her­nes.

Et­hvert land tren­ger hel­ter, noen vir­ke­lig å se opp til. Amund­sen og Nan­sen bidro til å skape den nors­ke na­sjo­nal­fø­lel­sen som førte til unions­opp­løs­nin­gen med Sve­ri­ge i 1905. Men hva vi som sam­funn nå sty­rer mot drøf­tes over­ho­det ikke, hver­ken av de få tone­an­gi­ven­de nors­ke in­tel­lek­tu­el­le, eller po­li­ti­ke­re i den of­fent­li­ge de­bat­ten. At dette lang­sik­ti­ge kar­di­nal­spørs­må­let ikke drøf­tes er høyst be­mer­kel­ses­ver­dig.

Norge er intet dår­lig land. Men, et vir­ke­lig de­mo­kra­ti må kunne tåle åpen de­batt om sann­het og ver­di­er. Mye av min kri­tikk lig­ger i an­to­lo­gi­en «Makt Myter Media», ved re­dak­tør Frode Fane­bust. Un­der­tit­te­len «Det er mye verre enn du tror» ble et upo­pu­lært pos­tu­lat. An­ta­ge­lig for­kla­rin­gen på at en sam­funns­kri­tisk bok før Stor­tings­val­get ble søkt stop­pet av noen blant oss.

«Ver­den» skry­ter av oss. Dette iføl­ge riks­avi­se­ne og NRK. Men norsk po­pu­la­ri­tet synes kjøpt og be­talt, dre­vet frem av en in­du­stri av stats­fi­nan­sier­te fri­vil­li­ge hjelpe­or­ga­ni­sa­sjo­ner, så­kal­te NGOs (Non Govern­men­tal Or­ga­niza­tions). Ver­dens mot­ta­ke­re kom­mer gjer­ne til Oslo for å takke, eller for mer pen­ger. Af­ten­pos­ten opp­ly­ser at Nor­ges be­vil­ge­de 30 mil­li­ar­der går til, i alt 112 land. Av­satt er 15 mil­lio­ner til «de­mo­kra­ti og lig­nen­de» i Kina.

Et re­sul­tat er at nors­ke po­li­ti­ke­re i medie­ne pro­gram­mes­sig be­røm­mes av til­rei­sen­de «po­ten­ta­ter» og andre. Slikt blir det pro­pa­gan­da av: and­res skryt kom­bi­nert med frem­he­vet selv­skryt blir nær­mest uslåe­lig. Egnet til å bort­for­kla­re og/eller til å dempe kri­tikk mot alt som for­søm­mes. Norsk uni­ver­sal­me­di­sin er blitt pen­ger. All­tid mer pen­ger.

Men uten­landsk skryt er bare det, klart ikke til å leve av. Våre po­li­ti­ke­re imid­ler­tid, de soler seg. Er det urett­mes­sig av meg å bruke Erik Sol­heim som ek­sem­pel?

Burde vi ikke raskt nå kunne be­stem­me at «nok er nok», for lang tid frem­over, når vi vet at mye av pen­ge­ne ender i de kor­rup­tes lom­mer?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som boken «Makt Myter Media» do­ku­men­te­rer: Dik­ta­to­rer lever godt på nors­ke pen­ger. Ter­ror og krig fi­nan­sie­res av våre bi­stands­mid­ler. Det er på tide å tenke an­ner­le­des. Det kan ikke len­ger til­la­tes at «fri­vil­li­ge» hjelpe­or­ga­ni­sa­sjo­ner sty­rer både po­li­tikk og pre­mis­ser. Stor­tin­get må sette ska­pet på plass.

La oss ikke du­pe­res av olje­pen­ger, bi­stands­mid­ler og fine tale­må­ter. Våre po­li­ti­ke­re «be­løn­nes» med norsk no­mi­ne­ring til et få­tall in­ter­na­sjo­na­le meget godt be­tal­te topp­stil­lin­ger.

Som Barack Obama sa det for et par år siden, under Jens Stol­ten­bergs besøk i det Hvite Hus:

«Nor­way pun­ches above its weight». Dette sier han gjer­ne til små na­sjo­ner. Det var re­to­risk glit­ren­de for Stol­ten­berg, og «uska­de­lig» for Oba­mas hjemme­pub­li­kum.

Nett­opp fordi, slike som på ute­bane flot­ter seg ved å bruke unø­dig mye pen­ger - på en­gelsk kallt «suck­ers» - de er selv­sagt vel­kom­ne. Slikt går jo på be­kost­ning av noe. Som for ek­sem­pel in­fra­struk­tur på hjemme­bane. Der ser de fles­te av oss store for­søm­te opp­ga­ver.

Dette at ver­den vil be­dras, det for­står det in­ter­na­sjo­na­le sam­fun­net ty­de­lig­vis langt bedre enn noen selv­gode «idea­lis­ter» fra det høye nord. Om da disse fak­tisk er idea­lis­ter. Ikke rein­spik­ka ky­ni­ke­re. Også her kan sann­he­ten være «Mye verre enn du tror».

Norsk kulturDan OdfjellBergen

Les også
Pøbler blir politikereKenya
Les også
Jonas Gahr Støre om troJonas Gahr Støre om tro