Noen ord om dørvokting

Takk til deg, Vidar Mæland Bakke, for viktige spørsmål du stiler til meg i et åpent brev om misjons og folkekirke her i DagensDebatt (6.7) og i papirutgaven (10.7). Utgangspunktet er en artikkel jeg har skrevet i NMS sitt jubileumsskrift "Sendt sammen - NMS i 175 år".

Ingressen på ditt brev lyder: «Når NMS staker ut veien videre, også for sitt arbeid i Norge, håper jeg organisasjonen våger å lytte mer til stemmene fra det globale kirkefellesskapet enn til den norske folkekirkes dørvoktere.» Du ønsker en lavmælt samtale. Jeg blir gjerne med på en slik samtale. Jeg tror den kan være viktig. Det er mange spenningsflater i norsk kirkehistorie nettopp knyttet til hva vi forstår med kirke og hva vi forstår med misjon.

Jeg har lenge savnet en slik samtale i det nye kirkelige og misjonale landskapet vi befinner oss. Men dialog er en vanskelig kunst, slik også misjon er det. For å få til en god dialog er det viktig at vi har et noenlunde godt grep om hverandres utgangspunkt og vår forståelse av virkeligheten. Målet må være å bygge ned uegentlige motsetninger slik at vi eventuelt kan erkjenne at vi er «sendt sammen», slik tittelen på jubileumsboka lyder. Selv om vi fortsatt kan se forskjellig på vesentlige på viktige spørsmål.

Du, Vidar, har sammen med en annen NMS-medarbeider, Rolf Arne Tjøstheim, selv skrevet en artikkel i den nevnte jubileumsboka. I denne artikkelen, «Mens dere går» kaster dere lys over den nye misjonssituasjonen i Europa. Dere tegner et bilde av et Europa hvor kirke og kristendom er i radikal tilbakegang og hvor vi har mye å lære av migranter fra kirker i det som ført ble kalt «misjonsland». Glød, varme og pågangsmot. Vitneiver og engasjement i aktivt menighetsliv. Verdier som preger kirkene i mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Kan vi, gjerne i samarbeid med migranter og kirker fra andre land, skape slikt engasjement i Den norske kirkes menigheter? Slik oppfatter jeg deres intensjoner og det programmet Rolf Arne nå leder i NMS som kalles «Nettverk for menighetsplanting».

Hvor vidt det er behov for flere og nye menigheter, skal ikke jeg ha noen bestemt mening om. Slik utviklingen er i vår kirke akkurat nå, er det mer spørsmål om sammenslåinger og reduksjoner. Jeg ser nok vanskeligheter med å skape nye tilleggsstrukturer. Men lengselen etter et mer aktivt gudstjenesteliv med større deltakelse og et bredere frivillig engasjement, er sterkt mange steder. Her vil lokale forhold og praktiske muligheter være forskjellige i vårt langstrakte og mangslungne kirkelandskap. Kan de tradisjonelle misjonsorganisasjonene omdannes til en type inspirasjons- og forsøksmiljøer i det lokale menighetslivet, er det en interessant og spennende utvikling for folkekirkas framtid. Hadde jeg skrevet folkekirkeartikkelen min på nytt nå, skulle jeg gjerne ha hatt med en slik utfordring som en oppfølging av vår felles erkjennelse av de klassiske organisasjonenes tilbakegang i kirkelandskapet.

Det spennende spørsmålet er om du hadde vurdert mitt bidrag mer velvillig hvis jeg hadde skrevet noe om dette, og slik bygd bro over til din og Rolf Arnes artikkel. Mitt perspektiv har vært et litt annet. Og her blir kanskje spenningene til en kløft mellom oss? Det aner meg. Kanskje er det knyttet til det begrepet du innfører: «Folkekirkelighetens dørvoktere». Du mener jeg bedriver slik dørvoktervirksomhet, uten at det blir helt klart for meg hva du mener. Nå antar jeg at du henter det begrepet fra min artikkel hvor jeg skriver at organisasjonskristendommen, med sitt foreningskirkelige kirkesyn, har «representert en vokterkultur». Dette kjenner vi igjen i NMS sin historie. I artikkelen peker jeg på håndteringen av buddhistmisjonæren Karl Ludvig Reichelt som ble tvunget til å forlate NMS i 1925. Ikke bare fordi han hadde en uvant tilnærming til evangelisering blant buddhistiske munker i Kina, men også fordi han ikke kunne følge parolen fra det store landsmøte i Calmeyergatens misjonshus i 1920 om ikke å samarbeide med «liberale» teologer hjemme i Norge. Jeg kunne også ha nevnt den kjente Madagaskarmisjonæren Johannes Johnson som et knapt tiår tidligere ble fratatt vervet som redaktør av NMS sitt ungdomsmagasin fordi han hadde anmeldt en «liberal» fagbok om Det gamle testamentet der han ga sin tilslutning til at Moses ikke hadde skrevet alle mosebøkene.

Etter krigen støttet også NMS Hallesbys radiotale om det dramatiske valget mellom å ta imot Jesus eller mulighetene for falle rett i helvete. I NMS var motstanden mot kvinnelige prester lenge sterk. Først 28 år etter den første ordinasjon av en kvinne i Norge, åpnet NMS for bruk av kvinnelige prester i 1989. For meg personlig ble det en vekker da det ferske SMM-samarbeidet fra 1993 holdt på å rakne fordi tre biskoper våren 1995 gikk inn for å åpne for anerkjennelse av homofilt samliv. Det spisset seg skikkelig til rundt generalforsmalingen på Hamar året etter. Hvilken rolle skulle biskop Rose Marie Køhn ha på arrangementet? Selv om jeg hadde uttalt meg sterkt kritisk til endringen i de tre biskopers syn, opplevde jeg truslene om boikott dersom Hamar biskop skulle sees på en talerstol, enn si delta i søndagens store misjonsgudstjeneste i Vikingeskipet, svært ubehagelig. Ville ikke NMS være tjent med en klar forpliktelse til konstruktivt samarbeid på tross av teologisk uenighet?

For meg handlet dette om en «vokterkultur». Vi fant en slags løsning. Men det smakte ikke godt. Om en biskop eller en prest inntar det som oppfattes «liberale» posisjoner, ødelegger det for det fellesskapet vi deler i Jesus Kristus? Er det et poeng å gjøre NMS sitt misjonsengasjement i Den norske kirke avhengig av denne kirkas teologiske profil? Dette plager meg fortsatt, Vidar. Jeg tror vi kunne ha vært et annet sted om NMS hadde hatt en enda tydeligere og sterkere frimodighet på Den norske kirkes vegne uten forbehold og betingelser. Organisasjonen behøver ikke stå inne for den teologien som en kan møte i lokalmenigheter, bispedømmer eller kirkemøter. Det dreier seg om misjon, og ikke om «dørvokteri».

En slikk grunnholdning vil jeg gjerne «vokte»: Det grenseløse fellesskapet vi har i Kristus. Hvor poenget ikke er å vokte på hverandre, men å leve i det frihetens rom overfor hverandre som skapes i vår felles erkjennelse av vår avhengighet av nåden i Jesus Kristus. Sånn de greide å bli enige om ikke å kreve overholdelse av de samme renhetsforskriftene for «de hedningekristne» i urkirken. (Apgj 15). Akkurat dette perspektivet vil jeg gjerne henge om.

Her har erfaringene som folkekirkeprest og biskop fått meg til å tenke en del nye tanker rundt hvordan vi kan formulere en kirkeforståelse som ikke er så opptatt av grensene, men av sentrum i alt kirkens liv: Jesus Kristus. Du og mange med deg, mener vel at jeg har beveget meg for langt i retning av det vi på teologisk fagspråk kaller apokatastasis. Altså alle tings gjenopprettelse. Hvor ikke dommen blir borte og sannheten om ondskap og lidelse skal avdekkes og renses bort. Men en tenkemåte som jeg blant annet gjenkjenner i to poetiske visjoner i brevene: Ef 1,10 hvor det sies at alt til slutt skal sammenfattes i Kristus, og ikke minst i Fil 2,10, hvor det heter at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg .. og hver tunge «bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!» En slik tenkemåte tar ikke bort misjonsengasjementet. Det styrker det. Som jeg sa i et lite innlegg på generalforsamlingen i Stavanger nylig: Da jeg kom til Misjonsskolen i 1966 ble jeg overrasket over lysreklamen nede ved Breiavatnet: «Jesus er verdens lys». Skiltet er borte nå, men Jesus er fortsatt verdens lys – og menneskene i vår verden trenger dette lyset mer enn noen sinne. Vi får aldri nok av det.

Det jeg gjerne vil høre mer om fra deg, Vidar, er om du anser at det fellesskapet jeg mener vi deler i troen på Jesus Kristus, åpner for et fellesskap som overskrider de teologiske spenningene som måtte være mellom oss, i vårt felles engasjement for å gjøre misjon til en levende dimensjon i den norske folkekirka? Spørsmålet er viktig, men jeg håper du tar imot det som velment og lavmælt. Jeg er spent på ditt svar og hvor denne samtalen vil lede oss.