Når taushet taler
- Bedehusbevegelsen og de lutherske misjonsorganisasjonene står overfor ett av sine største veivalg i nyere tid. Det rører ved synet på Kristus, mennesket og Bibelen. Og det gjelder i stor grad ungdomsarbeidet, skriver Jan Helge Aarseth.
I den engelsktalende del av verden har debatten omkring lære og praksis knyttet til «tegn og under-bevegelsen» foregått lenge.
Også hos oss i Norge har impulsene fra den nye bevegelsen etter hvert blitt sterke. Trosbevegelsen rørte særlig ved det norske frikirkelandskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Denne nye «tegn og under-bølgen» går på en helt annen måte inn i ungdomsarbeidet i bedehusbevegelsen, særlig på Vestlandet. Det har, som Tarjei Gilje i Dagen påpeker, foregått i stillhet eller «gått under radaren».
Brytningen som har kommet opp, har i hovedsak vært knyttet til lokalt menighets- og forsamlingsliv.
Nærmere trosbevegelsen
Arne Helge Teigen har i to korte artikler i Dagen 2. og 9. januar, satt søkelys på en av premissleverandørene i denne nye bevegelsen her i Norge, Bill Johnson.
Tarjei Gilje plasserer i Dagens lederartikkel 4. januar, Johnson og Bethel Church mellom pinsebevegelsen og trosbevegelsen
I flere sentrale lærespørsmål synes likevel Bill Johnson å ligge mye nærmere trosbevegelsen enn den klassisk-evangeliske pinseteologien. Johnson har tatt Bethel Church ut av Assemblies of God - fellesskapet de opprinnelig tilhørte.
I møte med Johnsons verdensbilde, Kristus-teologi, menneskesyn og i synet på sykdom og lidelse, finner vi mange likhetspunkter med K. E. Hagins tilrettelegging.
Salvet av Ånden
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Professor emeritus i dogmatikk på MF, Kjell Olav Sannes, har skrevet en analyse av K. E. Hagins teologi og praksis.
Betegnende kalles boken «Det guddommeliggjorte menneske og den menneskeliggjorte Gud».
Sannes viser til at Hagin hevder å ha hatt en visjon av Jesus 2. september 1950 som ifølge ham selv, helt forandret hans teologi på det som gjaldt Jesu jordiske gjerning. Dette nye synet gjengis i Hagins bok «I belive in visions» 1972, 41-5 6.
«Den nye innsikten gikk ut på at Jesus utførte sin gjerning, særlig sine helbredelser og andre under, i kraft av å være salvet med Den Hellige Ånd. Da han ble døpt av Johannes ble han nemlig salvet med og fikk Ånden, ifølge Hagin.» («Det guddommeliggjorte menneske….» s.82)
Jesus - en Kristus?
Samme syn møter vi hos Bill Johnson når han skriver om Jesu gjerning på jord: «Han (Jesus) gjorde mektige gjerninger, under og tegn som et menneske i rett relasjon til Gud, ikke som Gud. Hvis han gjorde mektige gjerninger fordi han var Gud, så ville det være uoppnåelig for oss.» («Når himmelen inntar jorden», 2007, 28).
Jesus hadde ifølge Johnsons lære, «lagt sin guddommelighet til side». Han trengte i likhet med mennesket selv å «ta imot salvelsen i en erfaring» for å kunne bli en med «kristus-salvelse» og utrustning. For å kunne bli en «Kristus», og for å kunne få Ånden. Ånden fremstilles her ikke som en person i guddommen, men som «Guds olje» og en krafterfaring.
Johnson forklarer at «Salvelsen er det som knyttet Jesus, mennesket, til det guddommelige og satte ham i stand til å ødelegge djevelens verk.» («Når himmelen inntar jorden» 2007, 89-91)
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Utøsingen av Den Hellige Ånd trengte å skje over Jesus, for at han skulle være fullstendig kvalifisert. Gjennom å motta denne salvelsen ble han kvalifisert til å kalles Messias, som betyr ‹den salvede›… Without the experience there could be no title.» («Ansikt til ansikt med Gud», 2009, 109).
Den norske utgaven har utelatt denne siste presiseringen fra originalutgaven. Ble det for kontroversielt i synet på Jesus?
Jakten på «kristus-salvelsen»
En hovedsak for en kristen er ifølge Johnson, å søke erfaringen - «kristus-salvelsen». Uten denne er en helt maktesløs med tanke på å kunne utføre noe overnaturlig her på jord.
«Salvelsen» eller «berøringen» gis som en erfaring i møte med «Gudsnærværet», og gir seg mellom annet utslag i fysiske manifestasjoner. Her brukes blant annet nyåndelige teknikker som ikke har bibelsk belegg eller paralleller, lik «soaking» og «firetunnel».
En annen teknikk som Johnson nevner, er å hedre «Guds generaler», de salvede personer som har levd tidligere. Denne praksisen står også uten bibelsk fundament, men Johnson mener å ha fått det åpenbart av Herren selv. Herren sa: «Hvis du hedrer fortidens generaler, til og med dem det gikk galt for, vil jeg gi deg tilgang til den salvelsen som var over dem.» («Momentum», 2012, 60)
«Familiesalvelse»
Salvelsen kan gå i arv og være en «familiesalvelse», skriver Johnson. Han forteller hvordan et 12 år gammelt barnebarn til en avdød vekkelsesevangelist bad for ham. Da var det «som om mannen selv sto der foran meg og overførte noe til meg gjennom bønn». («Momentum» 2012, 65) Johnson viser videre til Randy Clark og hans bok, «There`s More».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gjennom en slik heder og handling blir altså «salvelsen» og utrustningen videreført. For en som har levd mellom animister og fedredyrkere i Øst-Afrika, er en slik lære og praksis omkring «kraften», skremmende kjent tankegods.
Det samme gjelder det som blir lagt til grunn for «soaking», «firetunnel» og «healingrooms». Redskaper og teknikker som skal kanalisere «kraften» eller «kraftfeltet», og frembringe overnaturlige resultater.
Når salvelsen overkjører lære og sannhet
Når Bill Johnson skal hente frem et eksempel på en salvet «Guds general», nevner han den amerikanske helbredelsespredikanten William Branham. «Det kan hende at ingen siden Jesus selv har vært bærer av en like stor salvelse,» hevder Johnson. («Momentum», 2012, 62) Samtidig nevner han at Branham hadde en litt «merkelig lære», men bagatelliserer dette, og mener tydeligvis at salvelsen her må overstyre spørsmål om sannhet og lære.
Branham stod for «Jesus only»-læren, eller unitarismen. Han satte læren om treenigheten til side, døpte kun i Jesu navn og mente Jesus var «the superior deity». De fleste trossamfunn i samtidens USA tok oppgjør med og sterk avstand fra Branham og hans lære, som de oppfattet som ubibelsk. Dette gjaldt også Assemblies of God.
Bill Johnson i Bethel Church står ikke alene. John Arnott i «Catch the Fire», Toronto, var lenge en inspirator også for norske ledere og menigheter. Johnson peker selv på «Toronto-blessing» som stedet der han fikk sin første erfaring med den nye «salvelsen». Mike Bickle, IHOP, Kansas og Heidi Baker, Iris Ministries, har begge fått flere av sine bøker utgitt på norsk gjennom forlaget Prokla Media.
Når taushet taler
Nå spørres det etter bibelsk veiledning. Flere ledere, menigheter og organisasjoner som over tid har importert den nye teologien til Norge, synes å velge taushet som svar.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Reidar Paulsen i Kristkirken svarer med å ikke svare.
Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag beskriver selv krevende teologiske sammenblandinger hos Johnson. Spesielt for de med «lidelse, sykdom og andre livsproblemer».
Han siler og plukker selv bort deler fra Johnsons undervisning, praksis og lære, men avstår likevel fra å veilede og hjelpe svake og nye som kanskje står rådville tilbake. Ledelsen i IMI-kirken i Stavanger ser foreløpig også ut til å velge samme strategi.
Bibelsk veiledning
Hvordan skal ungdommene våre som møter disse strømningene finne ut hva som rett/galt, sunt/usunt? Skal de stå uten sunn, evangelisk og bibelsk veiledning? Skal hver menighet og hvert bedehus selv måtte ta stilling til disse dype og grunnleggende læremessige forskjeller, uten hjelp fra hyrder og ledere som kan si:
«Så sier Bibelen...»? Hva med dem som ikke evner «å skjelne», men begeistret kommer tilbake med «full pakke» i vennegjeng og menighet?
Bethel Church med sine 2000 medlemmer sprakk i to da Johnson kom med sin nye «Toronto-inspirasjon». Skal det samme skje her?
Bedehusbevegelsen og de lutherske misjonsorganisasjonene står i øyeblikket overfor ett av sine største veivalg i nyere tid.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det rører ved synet på Kristus, mennesket og Bibelen. Og det gjelder i stor grad ungdomsarbeidet.
Jan Helge Aarseth
lærer, Fjelltun Bibelskole, Stavanger
