Morshjerte i samfunnsklemma
Det er et faktum at morsrelasjonen er viktigst for barnet til det er fylt to år. Å ødelegge eller svekke mor-barn-relasjonen er hjerterått og helsefarlig.
Lill May Vestly holdt dette innlegget på konferansen Oslo Symposium torsdag 28. februar 2013.
Jeg er ei hjemmeværende husmor fra Sørlandet, som har gjort et verdibevisst livsfasevalg om å være en tilstedeværende fulltidsmamma i småbarnsperioden. Fordi jeg prioriterer familien og morsrollen foran lønnsinntekt, titler, karriere og pensjonspoeng, så har jeg i ølge radikalfeministene, 68-gjengen, kjønnsforskere, Arbeiderpartiets kvinnegruppe, SV-ledelsen, Tårnfrid, akademikerstanden, middelklassen, materialister, markedsførere, institusjonstilhengere, venstrevridde journalister og udugelige familieministere - valgt helt feil!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Alt for tradisjonelt
Jeg ødelegger visst likestillingsstatistikken, viderefører patriarkalske maktstrukturer, og reduserer bruttonasjonalproduktet og videre økonomisk vekst i verdens rikeste land. Mitt liv er alt for tradisjonelt, og de mener at jeg bør endre mine verdier, følelser, holdninger, tanker, bosted, yrke, utdanningsnivå, interessefelt, politiske preferanser, pensjonsmuligheter, lønnsforhandlerevne og image - slik at det blir litt mer feministisk og offensivt, tidsriktig og uavhengig, litt mer urbant, venstrepolitisk og politisk korrekt.
Kvinnefiendtlige
Disse maktmenneskene har lykkes i å gi landets unge mødre en følelse av at vi er kvinnefiendtlige, siden vi gjør så mange håpløst kvinnelige valg. De har skylden for at mange norske nybakte mødre føler seg som moderne, ensomme amatører; milevis fra familie og tiår fra fordums storfamilie og kvinnefellesskap. Mens vi står midt i en total biologisk og hormonell ommøblering, rammes vi inn av politiske samværskvoter og et rakleverk av ideologiske økonomiske støtteordninger, og er forvirret over androgyne roller for et moderskap ingen har forberedt oss på. Den skandinaviske morsrollen er degradert og tømt for innhold og anerkjennelse. Oppgavene er outsourcet og rasjonalisert vekk, barn og besteforeldre er effektivt organisert bort, og storfamilen er spredd til alle kanter. Hjemmet er blitt en logistikkbase man pusser opp og et tomt møbellager for siste mote fra Ikea. Hjemmets omsorg og arbeidsoppgaver er samfunnstrendy flyttet ut i organiserte, profesjonelle, standardiserte, spinndyre, skattefinansierte heldagsanstalter - og mor og barn likeså.
Både kvinnerolle og mannsrolle
Dagens småbarnsmødre prøver å være en superduper, allestedsnærværende 2-i-1-modell. 70-tallets rosa nurk vokste opp med et feministisk budskap om at jenter kan alt, hvis de bare vil. De prøver derfor å innfri alle forventninger til både den tradisjonelle kvinnerollen og den tradisjonelle mannsrollen. I virkeligheten står hun konstant i spagaten og har verdensrekord i sykemelding. Hun er i en livslang og nøye planlagt utdannings- og yrkeskarriere, hvor hun kontinuerlig må tilpasse seg et arbeidsliv i lynrask endring. Barnefødsler og samliv tilpasses karriereplanene. Og hun får derfor barn sent, og fortsetter i arbeidslivet som om ingenting var hendt.
Strategiske løsninger
Hun prøver også å være fulltidshusmora fra 50-tallet - etter arbeidstid. Hun var bakkemannskap og driftssjef i samfunnets urcelle, og var innkjøpssjef, kokke, stuepike, vaskekone, syerske, vertinne, rekreasjonssenter, barnepleier, sykepleier, psykolog og hyggefaktor. Det innebar en daglig balansegang og prioritering, forankret i hjertelig omsorg, våken analyse og strategiske løsninger til beste for alle, med mål om optimal behovstilfredsstillelse med små ressurser.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så derfor trengs det å ta en nærmere kikk på samfunnet, og jeg har valgt å gjøre det gjennom barnets øyne og mors hjerte.
Hjerterått og helsefarlig
Mitt engasjement for morsrollens betydning startet ved barnehageporten, gjennom alt jeg så og opplevde der. Barnehage er gøy og bra, men ikke for tidlig og ikke for mye. Mødrene leverer fra seg sine 10 måneder gamle babyer, og noen av dem gråter i flere uker, før de gir opp. 85 prosent av ettåringene er i offentlig institusjon mer enn 40 timer i uka. Det betyr at de får være sammen med foreldrene to slitne ettermiddagstimer hver dag. De står bak grinda i barnehagen 8-9 timer om dagen og venter på mor, med savn, skyhøyt kortisonnivå, manglende tilknytning og hypersosialisert. En dag fant jeg et lite småbarn i en krok i garderoben blant støvler og dresser, og hun spurte meg med en tynn liten stemme, helt fortapt; vet du hvor mamma er? Tilknytningsforskerne er meget bekymret fordi manglende tilhørighet til de aller nærmeste, fører til stress, depresjon, forflating og mindre empati. Barns tilknytningsevne utvikles i de første leveårene, og er helt avgjørende for hvordan det resten av livet vil takle samspillet med familie, venner, ektefelle og kolleger, og hvordan det selv vil håndtere sin foreldrerolle. Det er et faktum at morsrelasjonen er viktigst for barnet til det er fylt to år. Kvinnen er biologisk og psykologisk skreddersydd for morsrollen. Å ødelegge eller svekke mor-barn-relasjonen er hjerterått og helsefarlig. I tillegg skilles også søsknene i barnehagen fra hverandre i aldersinndelte avdelinger.
Oppvekst i institusjoner
Mange mødre føler det vondt og vanskelig å minimalisere morsrollen, og føler en uro over at barna tilbringer hele sin oppvekst i institusjoner passet av ansatte som ikke elsker dem, slik bare foreldre kan gjøre. Det gjør vondt å gå glipp av små mirakler og store deler av barnas utvikling; som når vikaren i barnehagen gledesstrålende kan fortelle deg at «I dag lærte han å gå!». «Og hvis du vil se det selv, kan du logge deg inn på barnehagens hjemmeside med passord og brukernavn». Jeg er så glad at jeg kan si til meg selv og barna: «Jeg var der!».
Den familiefiendtlige venstresida
Barnehager er opprettet for at mor skal delta i arbeidslivet. «Bak hver ettåring står en potensiell yrkesaktiv skattebetaler», sa Kristin Halvorsen, før hun skysset hele barndommen inn i heldagsinstitusjoner. Anniken Huitfeldt vil premiere utvidet åpningstid og fjerne deltidsplassene ved hjelp av økonomisk straff. Audun Lysbakkens fedrekvote river babyen fra mors bryst. Det er imot all tilknytningsforskning, alle faglige advarsler, alle morshjerter og fars fornuft, og meget traumatisk for babyen. Men det eneste kritiske spørsmålet journalister stiller til politikerne, er hvorfor det ikke bygges enda flere barnehager enda fortere. Den familiefiendtlige venstresida ønsker å svekke familiefellesskapet, og har aldri anerkjent hjemmet som et egnet sted å vokse opp. Det er fordi de ikke tror på enkeltindividets evne til å ordne sitt eget liv.
Når skal du tilbake i jobb?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Arbeidsliv og utdanning har vunnet kampen om småbarnsmammaen også. Dagens mødregenerasjon har blitt så feministisk innpodet at karriere er meningen med livet, at de ikke evner å gjøre plass til barna i livet den dagen de kommer. I samme ånd foregår det også en stygg nedsnakking av de 40 prosent yrkeskvinnene som verdibevisst har valgt familietilpasset deltid. Tidligere fikk ikke kvinner jobbe ute, men etter 40 år med såkalt kvinnefrigjøring får ikke kvinner være mor! Vi skal jobbe i 45 år av vårt liv, så det er nok av tid til å gjøre såkalt karriere (hva nå det er...?) for den som vil det, selv om man har valgt å bruke tid hjemme i de velsignede årene barna er der. Barnevogneksemplet: En nybakt mor jeg kjenner gikk stolt tur med barnevognen, og ble stoppet av en bekjent. Etter å ha sett på babyen spurte draktdamen: når skal du tilbake i jobb? Burde ikke det naturlige spørsmålet vært: hvordan oppleves det å ha blitt mor? Eller det naturlige svaret: jeg er i jobb! Eller svart med samme mynt; jeg er for tiden toppleder i en døgnkontinuerlig, helhetlig stilling hvor jeg nettopp har produsert verdens mest avanserte fenomen, og et unikt eksemplar som bare jeg har bruksanvisningen til. Og snart skal jeg effektivt i gang med masseproduksjon av et par talentfulle skattebetalere til!
Blir ikke økonomisk verdsatt
De tre første årene etter andre verdenskrig ble husmødrenes samfunnsinnsats taksert inn i statsbudsjettet og nasjonalproduktet, og det utgjorde en større sum enn verdiproduktet i jordbruk, skogbruk og fiske til sammen! Et amerikansk forsikringsselskap beregnet nylig verdien av en hjemmeværende mors arbeid, til 340.000 kroner i året regnet i amerikanske priser. Tid er penger, men hjemmearbeid blir ikke økonomisk verdsatt. Det er fortsatt en matematisk uoppklart gåte hvorfor hjemmearbeidende mødres omsorgsoppgaver blir regnet som arbeid, først når andre gjør det, som for eksempel statslønnede barnehageansatte og SFO-ansatte. Vi er kommet dit at det eneste moderne kvinner absolutt ikke får lov til er å passe sine egne barn.
Nødvendig samfunnsoppgave
Og her kommer en makroøkonomisk nøtt: Hvis to mødre er hjemme med sine tre små barn og gjør omsorgsjobben selv, er de gammeldagse og får null lønn. Men hvis de bytter barn og registrerer det som familiebarnehage, ja da får de full årslønn og alle rettigheter, og blir hyllet som selvstendig næringsdrivende og fremadstormende, moderne kvinner.
Konklusjon: Kvinner og mødre har til alle tider arbeidet - som oftest fra morgen til kveld. Når samfunnet forandres, organiseres arbeidsliv og familieliv på nye måter, i tråd med tidens regjerende verdisett. Mors omsorgsarbeid for sine barn, er en helt nødvendig samfunnsoppgave for at nye skattebetalere skal se dagens lys og utvikle seg optimalt til gode borgere. Mangel på rettferdig lønn og sosiale rettigheter, hindrer mor i å kunne gi barna denne omsorgen. Det er på tide å spørre om organiseringen av dagens samfunn virkelig tar hensyn til barnas behov og relasjonen mellom mor og barn.
Familieliv i krise
Norsk familieliv er i krise. Mor og far er skilt, mor og barn er lite sammen, far er mannsrolleforvirret, barna er rotløse og diagnostisert, mor er kvinnerollesliten og sykemeldt, og morshjertet sitter fast i samfunnsklemma. Skilsmissestatistikken er helt vanvittig, og i fire av fem skilsmisser er det kvinnen som går. Barne- og ungdomspsykiatrien er sprengt. Barnevernet mangler tusen fosterhjem. Kriminaliteten øker. Rus brer om seg, og det er vanskelig å finne ungdom som ikke bruker hasj. Hver tredje elev dropper ut fra videregående, og det skyldes hovedsakelig familiære forhold. Ensomheten er fryktelig: Kirkens SOS telefonen får 200.000 henvendelser hvert år fra mennesker som ikke har noen nære å snakke med i sin dypeste nød, mens vi andre haster hutrende mellom institusjonene og butikkene og lurer på meningen med livet. Vi er verdensmestere i sykemelding og halvparten av dem har psykisk grunn, fordi vi ikke mestrer følelsene, og lever på tvers av våre innerste verdier. Hvis familiene fungerte, ville ikke dette skjedd! Og for de som er opptatt av tall, så koster ødelagte familier milliarder.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Radikalfeministisk
Så hvordan har vi kommet hit?
Det skyldes mange ulike samfunnstrekk, blant annet radikalfeminisme, materialisme, egoisme og et snevert menneskesyn.
Venstresidens radikalfeministiske likestillingspolitikk er arkitekten bak dagens familiepolitikk. De avviser kjønnsforskjeller, (eh.. lurer på om det ble gjort med et vedtak; alle som ikke vil at det skal være kjønnsforskjeller lenger, rekk opp hånda nå!) Løsningen ble å dytte mor inn på tungt markedsførte realfagsstudier og videre inn på styrekurs og statssponsede entreprenørskapsprogrammer. Hun rekker så vidt å få med seg ammepumpa og bilde av babyen, før hun til slutt blir kvotert inn på en arbeidsplass full av menn, med beskjed om at hun er helt lik dem, men likevel har noen kvinnelige egenskaper som det er særlig bruk for, men altså måtte kvoteres inn fordi hun er det svake kjønn. Det er bare en ting å si: Typisk dustepolitikk fra venstresida!
Snever maktboble
Disse kunstige tiltakene er bare mulig fordi det er en feministisk kobling mellom samfunnsstudier, politikk, byråkrati og media. Den mor- og barn-fiendtlige ekstremfeminismen har fått en monopolrolle som premissleverandør for norsk kjønnsdebatt, og alle lover og regler har sin grobunn i det. Bak det hele står Tverrfaglig senter for kjønnsforskning i sin egen snevre maktboble, og forsker i vei og lager passende underlagsmateriell for argumentasjon.
De intellektuelle strømninger fra 1970-tallet og frem til i dag, er preget av relativisme, postmodernisme og feminisme, som både danner utgangspunktet for og begrenser hvilke spørsmål forskerne kommer på å stille, og hvilke spørsmål den politisk ladede samtiden ønsker å få besvart. Disse usynlige, underliggende premissene styrer også hvilke informasjon som videreformidles av media og hvilke vinklinger det er aktuelt for redaksjonene å innta.
Langtidskonsekvenser
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den lange debatten i media om kvinnerollen, morsrollen og likestilling er en uangrepet 30 år gammel monolog styrt av elitekvinner i hovedstaden, hjernevasket av statsfeminismen. Den handler aldri om barnets beste eller mors ønsker, fordi den er gjennomsyret av uærlighet og virkelighetsfornektelse, preget av politiske maktperspektiver og manglende kunnskap med påfølgende logiske kortslutninger, oppdragsforskning, løsrevne fakta og selektiv argumentasjon, steile debattanter uten vilje til å se sammenhenger og langtidskonsekvenser. Mediene frister med polarisering, konfliktfokus, smale vinklinger og dyrking av gamle stereotyper. Og hele suppa er til slutt skamklippet av politisk korrekthet. Kanskje ikke så rart at barnas beste og mors ønsker forsvinner av syne?
Fasadeperfekte liv
Personlig økonomi og materiell standard avgjør vår barnefamilie-lommebok og hvor mye vi må være borte fra barna for å tjene penger til alt vi må og vil ha. Vi speiler det samfunnet vi lever i, og markedets makt over sinnene er skummelt stor - og det ytrestyrte, fasadeperfekte liv koster penger. Vi blir bombardert med bilder av det vellykkede liv, med det rette utseende, huset, utdanning, jobben, produktene, vennene, meningene, klærne, fritidsaktivitetene og så videre. Vi er forhåndspåmeldt i et motekappløp, iscenesatt av utspekulert markedsføring som styrer våre valg ned til minste tåteflaske. Og mødre er selveste gullgruva. Bolig er rekorddyrt, og forutsetter to lønninger. Og utdanningskappløpet har utstyrt oss alle med månedlige studielånsutgifter på lik størrelse med en kontantstøtte. I denne virkeligheten er det ikke lett å forklare for verken seg selv eller barna at tid er viktigere enn ting, selv om sjelen er tom og skapene fulle.
Egoismens tidsalger
Bestemor har heller ikke tid, for hun er på vill vei rundt jordkloden for å finne lykken og seg selv, med den nye elskeren fra match.com på slep. Vi lever i egoismens tidsalder. Because I`m worth it!-generasjonen er infisert av et ideal om grenseløs frihet. Vi holder oss med en ensom, altoverskyggende individualisme, hvor det er meg og mitt på bekostning av fellesskap og solidaritet.
Barn lengter etter en sensitiv mor med god kontakt med følelsene, nuet og samvittigheten, med menneskevennlige verdier i en barnevennlig hverdag. Barn trenger massevis av tid, hjemmetid, tilstedværelse og oppmerksomhet, fra sensitive og bevisste mødre og fedre, som med godt fungerende lagarbeid, prioriterer å skape en barnevennlig livsstil.
Aggressiv feminisme
Den offentlige debatten trenger flere stemmer til å forsvare og anerkjenne morsrollen og biologiske forskjeller, og ta til motmæle mot aggressiv feminisme, grenseløs institusjonalisering og nedbygging av familien. Vi trenger en familiepolitikk som tenker livsfaser, anerkjenner kjønnsforskjeller og som er økonomisk støttet ut fra barnas behov, det vil si som gir familiene reell valgfrihet. Da er vi på vei mot et menneskevennlig og bærekraftig samfunn som sikrer barna trygg tilknytning. Bra for barna - bra for alle! Og hvis du lurer - spør barna og morshjertet!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
