Hva skal Israel med fiender når...

Olav Elgvin har kjøpt den sedvanlige antiisraelske pakken som den jødiske statens motstandere så gjerne vil selge.

Frispark-spalten i lørdagsutgavene er kanskje den fremste plassen for videreføring av to av de viktige historiske hedersprinsippene i Dagens redaksjonelle linje: Den frie debatten og den totale åpenheten for å la ulike stemmer komme til orde.

Under overskriften Frispark inviteres skribenter fra bredden av norsk samfunns- og kirkeliv til å si sin hjertens - og gjerne politisk ukorrekte - mening. Også når disse synspunktene går på tvers av Dagens eget syn og oppfatning.

Det gjorde de i høyeste grad nå på lørdag da samfunnsforsker Olav Elgvin skrev om Israel-boikott under tittelen «Bryt tabuet».

Og på samme måte som vi tillater andre å ha sterke meninger i Frispark-spalten, så forbeholder vi oss selvfølgelig retten til å like sterkt imøtegå disse synspunktene.

Olav Elgvin hevder at han er israelvenn. Men i likhet med en del andre som kaller seg det, har han dessverre i skremmende stor grad kjøpt den sedvanlige antiisraelske pakken som den jødiske statens motstandere så gjerne vil selge.

Elgvins artikkel bærer preg av det. Han presenterer en sterkt karikert fremstilling både av situasjonen på bakken og av de historiske forholdene. Etter vår mening er det altfor enkelt å gi Israel skylden for palestinernes ofte vanskelige situasjon.

Palestinernes tragedie - i den grad vi kan snakke om noe slikt - skyldes først og fremst religiøs fanatisme, terrorstøtte og gjennomkorrupte ledere.

Hittil har det palestinske lederskapet aldri latt en sjanse gå fra seg. Gang på gang har de valgt vold og opprør i stedet for å gå inn på kompromissenes og fredens vei.

En altfor stor del av den palestinske befolkning deler fortsatt den fåfengte troen på at det skal være mulig å bli kvitt staten Israel. Bare slik kan de befri seg fra den «historiske urettferdigheten» som er begått mot dem.

Det kan tidvis nesten virke som Olav Elgvin deler denne oppfantingen. I hvert fall fremstiller han det som om det palestinske folket nå blir påført lidelsen for urett jøder har opplevd i andre deler av verden.

Man bør være klar over at dette er en klassisk antiisraelsk tolkningsnøkkel for Midtøstenkonflikten. Ved å bekjenne seg til den, hopper Elgvin elegant bukk over det jødiske nærværet som alltid har eksistert i disse områdene,og de sterke historiske, kulturelle og religiøse bånd som det jødiske folk har til sitt hjemland.

«Hjertet mitt er i Israel. Men hodet er ikke der lenger», skriver Olav Elgvin.

For Dagen forholder dette seg helt annerledes. Vi har fortsatt både hjertet og hodet med oss i vårt israelvennskap.