SEND INN INNLEGG
Kristendom og mindfulness
Del
KOMMENTAR: Jeg praktiserte selv mindfulness i noen perioder da jeg hadde det svært tungt, men jeg ble bare ytterlige nedstemt av det. Jeg trengte ikke mer av å se inn i meg selv og leve i en snever forståelse av nået uten Gud, skriver Stein Solberg.

Mind­ful­ness , også kalt opp­merk­som­hets­tre­ning, er på full fart inn i de fles­te om­rå­der av vårt sam­funn. Mind­ful­ness er mye: en hver­dags­til­nær­ming, en medi­ta­sjons­form, en type te­ra­pi. Mind­ful­ness øser av ulike kil­der.

Både den krist­ne fi­lo­sof og ek­sis­ten­sia­list, Kier­ke­gaard, bud­dhis­me og nyere te­ra­pi pre­ger vest­li­ge mind­ful­ness-tan­ker. Hvor­dan bør vi møte dette? Alle ret­nin­ger, tan­ker og fi­lo­so­fi­er skal prø­ves «i ly­dig­het mot Kris­tus» (2. Kor 10,5).

Kog­ni­tiv te­ra­pi

Mind­ful­ness er en gren av kog­ni­tiv te­ra­pi, nær­mest for å gjøre denne mer ef­fek­tiv. Kog­ni­tiv te­ra­pi er en vel­brukt te­rapi­form, det er ikke noe spe­si­elt «skum­melt» ved den. Her for­sø­ker te­ra­peu­ten å gjøre kli­en­ten opp­merk­som på de mange tanke­mønst­re­ne som kan fram­kal­le ne­ga­ti­ve selv­fø­lel­ser, de­pre­sjon og angst, og finne al­ter­na­ti­ve tolk­nin­ger.

Også sjele­sør­ge­re som hjel­per men­nes­ker til å se sitt liv i lys av Guds ord og frel­sen, an­ven­der en form for «bi­bel­fun­dert kog­ni­tiv te­ra­pi» for å bryte gale tanke­fore­stil­lin­ger.

Jeg har selv i mange år hatt nytte av en kog­ni­tiv-te­ra­peu­tisk til­nær­ming i liv og prak­sis. Men også denne te­ra­pi­en - og sær­lig mind­ful­ness-te­ra­pi - bør sta­dig vur­de­res i lys av Kris­tus og bi­belsk ska­pel­ses­tenk­ning.

Mind­ful­ness-ba­sert te­ra­pi

Mange er­fa­rer uten tvil mind­ful­ness som stress­re­du­se­ren­de, angst­dem­pen­de og de­pre­sjons­lind­ren­de, på linje med van­lig kog­ni­tiv te­ra­pi. Hva er år­sa­ken til stress, de­pre­sjon, ned­stemt­het?

Iføl­ge fram­tre­den­de psy­kia­te­re og psy­ko­lo­ger innen mind­ful­ness - som pro­fes­so­re­ne M. Willams, J. Teas­da­le, Z. Segal og J. Ka­bat-Zinn - søker vi å finne løs­ning på vår ned­trykt­het ved å hand­le, gjøre og ved å grub­le, sær­lig over ting i for­tid eller fram­tid.

Pro­fes­so­re­ne skri­ver: Alle funn tyder på at sann­he­ten sna­re­re er at grub­lin­gen er en del av pro­ble­met, ikke av løs­nin­gen. Løs­nin­gen er iføl­ge disse å hjel­pe men­nes­ker fra grub­le- og handle­til­stand til væ­rens­til­stand. Igjen møter vi den ster­ke vekt­leg­gin­gen innen mind­ful­ness på til­stede­væ­rel­se, på å være be­visst på det som skjer her og nå, og bruke alle våre san­ser på det som møter oss i øye­blik­ket.

En kon­sen­trert måte å gjøre dette på, er å medi­te­re over pus­ten og «skan­ne krop­pen», det vil si fo­ku­se­re på deler av krop­pen, re­gist­re­re fø­lel­ser, spen­nin­ger og finne ro.

Bud­dhis­me

Bud­dhis­men er den frems­te ho­ved­kil­de for mind­ful­ness. Mind­ful­ness og opp­merk­som­hets-medi­ta­sjon er es­sen­sen i Bud­dhas lære. Denne be­står i kon­sen­tra­sjon om kropp, pust og san­ser for å roe sin­net og se inn i seg selv.

I bud­dhis­tisk medi­ta­sjon søker man å være til stede her og nå. Opp­merk­som­hets-tre­nin­gen skal gi fri­het fra livs­lø­pet og fra de uen­de­li­ge re­in­kar­na­sjo­ner/gjen­fø­del­ser på jord.

Jeg ser ingen grunn­leg­gen­de for­skjell mel­lom de medi­ta­sjons­for­mer og yoga­øvel­ser som bru­kes innen mind­full­ness-ba­sert be­hand­ling og bud­dhis­me. Alt sam­men er sider av Østens uper­son­li­ge uen­de­lig­hets­mys­tikk og medi­ta­sjon.

Mind­ful­ness er en av­dem­pet, mo­de­rat og se­ku­lær form for bud­dhis­me, hvor opp­merk­som­het og fokus på til­stede­væ­rel­se er be­vart, i til­legg til mange av bud­dhis­mens øvel­ser og tek­nik­ker. Men i mind­full­ness-øvel­se­ne unn­går man fokus på de «re­li­giø­se» si­de­ne av bud­dhis­men, slik som re­in­kar­na­sjo­ner, nir­va­na og at men­nes­ker i kraft av sin god­het kan bli guder.

Kris­ten­dom og mind­ful­ness

Na­tur­lig­vis har mind­ful­ness po­si­ti­ve sider ved seg. Det er sam­ti­dig store for­skjel­ler mel­lom kris­ten­dom og mind­ful­ness. Som krist­ne fo­ku­se­rer vi ikke på nær­væ­ret i det uper­son­lig skap­te, på den ma­te­ri­el­le ener­gi­en i og uten­for oss, men på Kris­tus i nåde­mid­ler og Ska­pe­rens per­son­li­ge nær­vær over­alt. For­ti­den er ve­sent­lig. Kris­ti store frel­ses­gjer­nin­ger i for­tid, er ikke bare «for­tids­akse», men vår ho­ved­kil­de. Vi lever også be­visst i at Han er nær oss nå, og dess­uten i at Han kom­mer igjen der fram­me. Han er i går, i dag den samme ja, til evig tid.

Vår Gud heter «Jeg er» (2. Mos 3,14) og er der­med den enes­te som heter Væren, den Til­sted­væ­ren­de. Vi men­nes­ker er ikke. Mind­ful­ness-psy­ko­lo­gen Re­becca Ege­land kal­ler men­nes­ket «Du er». Nei, jeg som er Hans bilde, kal­les til å av­spei­le Han som ene og alene heter Jeg er. Re­la­sjo­nen til Han er den egent­li­ge kilde til å være, ikke egne tek­nik­ker.

Pris­gitt meg selv

Det er nyt­tig med puste­øvel­ser og det å være be­visst på det som skjer i nået, men det er ikke nok! I øvel­se­ne blir jeg pris­gitt meg selv, over­gitt til pust, tek­nikk, den ma­te­ri­el­le ver­den, hen­del­ser - men hva så? Ikke annet enn øvel­ser ut i luf­ten, uten noen Ska­per, noe for­mål, en over­ord­net me­ning. Å leve i nået har en be­gren­set verdi når vi ikke møter Han som ska­per nået.

Mind­ful­ness-fi­lo­so­fi, bud­dhis­me og kog­ni­tiv te­ra­pi hev­der at tan­ker og behov «bare» er tan­ker og behov, som ikke skal vur­de­res som onde og syn­di­ge. Guds ord sier imid­ler­tid at tan­ker og lys­ter ikke er nøy­tra­le, men kun rene i Guds øyne ved troen på Jesus Kris­tus.

En fare ved mind­ful­ness-prak­si­sen er at den kan for­ster­ke vår iboen­de tendens til selv­sen­tre­ring og inn­ad­vendt­het, som er syn­dens kjerne­om­rå­de. «Det vi søker, er i oss selv,» heter det. Fo­ku­set er «jeg-ori­en­te­ring», ikke «and­re-ori­en­te­ring» - mot Her­ren og andre. Her fan­ges vi lett i en flukt fra det ytre liv og dets plik­ter, fra alt som var i for­tid og alt som kom­mer i fram­tid. Kris­ten teo­lo­gi er sterkt væ­rens-opp­tatt, men pri­mært Kris­tus-sen­trert.

Sam­fun­net med Ham gjør at vi ikke blir fa­na­tisk sta­tis­ke og væ­rens­ori­en­ter­te. Her­ren kal­ler oss både inn i sin vilje nå, og til hand­ling.

Mind­ful­ness kan bidra til still­het som en for­be­re­del­se til bønn. Men hvor­for ikke gå di­rek­te til Fa­de­ren, i Jesu navn og for­tel­le Ham om vårt stress, vårt kav og våre at­spred­te tan­ker?

Det beste må jo være å bli mot­tatt av Ham, være på Hans fang, være els­ket og kjær i Kris­tus? Es­sen­sen i kris­ten bønn er dess­uten ropet over vår synd og nød. Barti­meus treng­te ikke still­hets­tek­nik­ker først for å rope: «Herre, mis­kunn deg over meg!» Sam­ti­dig er bønn også still­het og væren hos Far.

Bønn og medi­ta­sjon

Mind­ful­ness-prak­sis kan også lett bli eks­klu­siv og litt «aka­de­misk» - for de få. Under et leng­re opp­hold på Fei­ring hjerte­kli­nikk fikk vi prak­tisk inn­fø­ring i opp­merk­som­hets­tre­ning.

Mange var ne­ga­ti­ve. Ja, det var gans­ke ko­misk å høre noen hard­bar­ke­de laste­bil­sjå­fø­rer ligge i et hjør­ne og støn­ne og gryn­te mens vi prak­ti­ser­te «kropps­skan­ning». Kris­ten bønn er der­imot en enkel hen­ven­del­se om til­gi­vel­se, hjelp, trøst, le­del­se - for alle!

Kir­ken har til alle tider prak­ti­sert ulike for­mer for bønn og medi­ta­sjon, som for ek­sem­pel pa­sjons- og bots­me­di­ta­sjon (det vil si en re­flek­sjon i bønn over Kris­ti li­del­se og død).

Re­for­ma­to­re­ne var også godt kjent med skrift­me­di­ta­sjon, der vi dve­ler ved et bi­bel­vers i bønn, og ber Her­ren lukke opp Skrif­ten for oss. Ka­te­kisme­me­di­ta­sjon var sær­lig van­lig, det vil si en medi­ta­sjon over bu­de­ne (loven) og tros­be­kjen­nel­sen (evan­ge­li­et) og Fa­der­vår (bøn­nen.)

Ble yt­ter­li­ge­re ned­stemt

Hvis vi øns­ker en mer hel­het­lig inn­sikt enn mind­ful­ness, hjelp til å leve i nået og hvile under alle for­hold, an­be­fa­ler jeg å søke kjenn­skap med våre gamle krist­ne vei­le­de­re, som for ek­sem­pel Lu­ther, Mar­tin Chem­nitz, Johan Ger­hard, Johan Arndt og Hen­rik Müller. Ja, også uten­for den lu­thers­ke leir har vi mange, så som Fran­cois Fénelon, Fran­cis de Sales og Jean-Pier­re de Caus­sa­de.

Alle for­mid­ler sterkt sann­he­ten om Fa­de­rens og Kris­ti nær­vær, å leve i Hans vilje nå, i glede, prø­vel­ser og li­del­ser. Mind­ful­ness har noen vik­ti­ge fel­les­om­rå­der med kris­ten­dom, så som til­stede­væ­rel­se i alt, væren, hvile og å ak­sep­te­re nået i prø­vel­ser og under alle for­hold, og jeg be­tvi­ler der­for ikke at folk i ulike livs­fa­ser får hjelp gjen­nom denne te­ra­pi­en.

Jeg prak­ti­ser­te selv mind­ful­ness i noen pe­rio­der da jeg hadde det svært tungt, men jeg ble bare yt­ter­li­ge ned­stemt av det. Jeg treng­te ikke mer av å se inn i meg selv og leve i en sne­ver for­stå­el­se av nået uten Gud. Jeg treng­te å se på Ham som har gjort alt for meg - og sam­ti­dig er hos meg nå.

meninger,debatt,stein solberg,meditasjon,alternativ,filosofi,bibelen,mindfulness,buddhimse,tro,kommentar,innenriks,terapi,bønn,gud