KrF. Godhet, kynisme og maktkamp

«Eit varmare samfunn». Med et slikt imperativ skal ingen midler stå ubrukt, selv om det betyr at landets populære og respekterte statsminister må kastes. Hensikten er helliggjort, og hensikten helliger middelet.

Knut Arild Hareide har ikke pekt på konkret politikk, som regjeringen fører, som årsak til at han vil bytte den ut, men kun det mange vil oppfatte som et diffust «temperaturmål» på godhet og varme.

KrF har understreket at de er fornøyde med det de har oppnådd politisk – med KrF utenfor og med Frp som del av regjeringen. Hele førti saker har KrF bokført på bunnlinjen. Men, når det handler om «eit varmare samfunn», så …

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ja, Frp har som eneste parti tatt inn i sitt prinsipprogram at de er for aktiv dødshjelp. Det er synd. Ikke fordi de vil få det gjennomført – i overskuelig framtid, men fordi det gir kjærkommen ammunisjon til sideskiftefraksjonen i KrF i debatten om veivalg for partiet.

I KrF har debatten fått sin egen dynamikk. De mest negative sidene ved Frp trekkes fram, og de oppdimensjoneres. Og så sier man: “Det var det vi tenkte. Dere er ikke så kristelige som dere sier, og i hvert fall ikke så kristelige som oss. Egentlig er dere ikke kristelige i det hele tatt.”

Og så leses SV’s partiprogram med størst mulig velvilje. Slik kommer man til den motsatte konklusjonen. “SV er i bunn og grunn et kristelig parti, selv om de ikke tror det selv. I hvert fall har de det samme gode menneske- og verdisynet som oss”.

Godhet er grunnleggende sett godt. Men i poltikken er det ikke like enkelt. Det er flere definisjoner av det som er godt – i et helhetlig perspektiv. Men enda viktigere, det kan være flere veier til det samme gode målet.

KrF har imidlertid kommet til at deres definisjon av godhet er det eneste som er godt, og at partiet har den eneste og beste måten å nå dette målet på.

Bistand. Det kan se ut til at KrF mener at det er viktigere å øke de årlige bevilgningene til bistand med noen milliarder enn hvordan pengene brukes. 1%-regelen er hellig. Og det som er hellig skal en ikke tukle med.

De fleste av oss tenker nok at den, som er opptatt av de lidende, burde være mer opptatt av hvordan pengene brukes enn hvor mye som gis. Norsk bistand er kritisert i flere rapporter, av bistandsarbeidere og i en omfattende NRK-dokumentar. Slikt gjør inntrykk, men tilsynelatende ikke på de som er opptatt av et bistandsmål i kroner og øre.

De ekte samaritanene må vel være de som er opptatt å få mest mulig hjelp (og godhet) ut av hver krone, mer enn de som er opptatt av å kunne si at vi gir så det svir. Øyentjenester kalles dette. Bare spør Paulus. Han var ikke nådig i fht slikt. Bistandsmålet på 1 % av nasjonalproduktet har vært bevilget i flere år av den sittende regjeringen med KrF som pådriver – men altså med KrF utenfor og med Frp som del av regjeringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Alternativet kunne jo kanskje vært å nedjustere beløpet til et håndterlig og effektivt hjelpenivå – til beste for de lidende, og så deretter øke bevilgningene i takt med hjelpeevnen? Men det tar seg ikke like pent ut her hjemme – mener man åpenbart. For mange kan det herske tvil om hvem som her har det beste menneskesynet.

Skatt. “Skattelette til de rikeste” er opposisjonens og deler av KrF sitt favorittmantra når regjeringens skattepolitikk beskrives. Det har visst noe med menneskesyn å gjøre – dette også.

Velferdssamfunnet er grunnlagt på profitt. Her bannes det trolig i kjerka, men la gå. Planøkonomien er kastet på historiens skraphaug for lenge siden, og på nitti- og totusentallet ble de siste statlige industrimastodontene enten nedlagt eller slått konkurs. Staten egner seg ikke som industribygger og -eier.

Verdiskapningen er basert på privat eierskap. Det har vært en suksess. Slik har et stadig mer svulmende velferdsbudsjett blitt finansiert. Dette bygger på fire pilarer; profittmotiv som drivkraft, som gir sysselsetting, verdiskapning og skatteinntekter til fellesskapet. I prinsippet er det derfor slik: Dess større profittmulighet, dess større sysselsetting, verdiskapning og skatteinntekter – og altså mer velferd.

Dette er prinsippet. Men en løssluppen profittmulighet vil gi mindre til fellesskapet. Så, i vår del av verden, der et egalitært samfunn og der fellesskapsfølelsen og -ansvaret står sterkt i alle samfunnslag, er det viktig at staten lager regler og styringsverktøy som sikrer fordeling. Dette er alle partier enige om – kanskje bortsett fra Rødt og deler av SV som helst ser at staten selv står for det meste av verdiskapningen.

Når regjeringen gir lette f.eks. i formuesbeskatningen eller også i selskapsskatten, så er det motivert av målet om økt verdiskapning, til tross for at de vet at dette gir kjærkommen ammunisjon til opposisjonen. De vet at i hver debatt, og når anledningen byr seg, vil det bli sagt at regjeringen «gir skattelette til de rikeste», eller enda mer fyndig «tar fra de som har mist fra før og gir til de som mest fra før».

Ettersom regjeringen er avhengig av støtte fra et flertall i befolkingen, så er det risikabelt å føre en slik politikk. Men de gjør det likevel. Det er modig. Målet med en relativt forsiktig korrigering av beskatningen er bl.a. å utjevne ulikheter for bedriftseiere og bedrifter i fht andre europeiske land – i et globalisert marked. Men mest av alt handler det om økt verdiskapning, økt sysselsetting – og å styrke velferdsstaten. Det er et godt menneskesyn. Ok, så kan man være uenige om effekten, men dette er det åpenbare målet og hensikten med middelet.

Alkohol og hvile. Ja, Frp ønsker å liberaliseres alkoholpolitikken, og samme parti og deler av Høyre vil ha søndagsåpent. Men så lenge KrF har samarbeidet med regjeringen, har det ikke blitt noe av. Flott! En solid sier til vippepartiet. Det bør de sette pris på, slik bl.a. jeg gjør. For egen del er jeg enig med KrF i begge disse sakene. Men det kunne ikke falle meg inn å kople de jeg er uenig med til dårlige holdninger og et dårlig menneskesyn – selv om de altså ser dette annerledes enn meg. Det er mildt sagt utidig og ufin moralisering – spesielt når det kommer til politiske standpunkter – og som nevnt, i et helhetlig perspektiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

-------

En annen betent politisk sak er naturligvis innvandring. Den har jeg latt ligge som tema her for ikke å havne i enda en innvandringsdebatt. Men her gjelder det samme som i det øvrige. Det er temmelig «spenstig» av KrF å hevde at de har det eneste rette synet og den beste politiske løsningen på et av vår tids vanskeligste utfordringer. Også her gjelder det å komme til et felles mål. Hva er best for verdens flyktninger? Veien dit er åpenbart ulik. Men å bedømme intensjonen og å legge et moralsk imperativ i en slik bedømmelse framstår som ... umoralsk.

-------

Når Knut Arild Hareide sier at det handler om «eit raust «vi», eller eit fryktande «vi»», understreker han poengene i dette innlegget.

Utlagt blir det slik: Vi, KrF, har et bedre menneskesyn enn de andre – i hvert fall de på den ene siden av politikken. Og ikke bare har disse et annet syn, men de har et så dårlig verdisyn at regjeringen må kastes og historien endres – med utgangspunkt i dens dårlige holdninger. Det mer enn antydes at de holder seg med et kynisk menneskesyn som altså skaper frykt og som er utålelig. Hørt på makan? Her stiller KrF seg i et mildest talt underlig og lite troverdig lys.

Handler ikke dette mest av alt om frustrasjon i et lite parti som selvforskyldt har plassert seg i dødens posisjon og som nå har endt opp i åndenød (må ikke forveksles med åndsnød) og som desperat og kynisk kaster egen moral og redelighet over bord og uhemmet forherliger eget verdisyn og tilsvarende sverter andre sitt?

Her holder jeg med Paulus