Kirkesamfunn eller bevegelse?
Det er «pinsens» natur at den skal videre og innta nytt land, og derfor eksisterer alle «kirkelige strukturerer» for å tjene den hensikten. Å søke bakover i de historiske kirkenes røtter, er derfor ganske fremmed for de fleste pinsekarismatikere.
Mye kan sies om pinsekarismatiske miljøer i Norden og deres forhold til andre kirker. Den siste tiden har søken etter dypere røtter i de historiske kirkene skapt ny debatt, spesielt på grunn av Ulf Ekmans uttalelser om Den katolske kirke.
For de aller fleste medlemmene i nyere pinsekarismatiske bevegelser er dette noe som ikke har vært på radaren, nettopp fordi identiteten i disse miljøene ikke har vært til «kirke» i så stor grad som til «bevegelse».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I over 100 år har den pinsekarismatiske fornyelsesbølgen skylt over hele verden. Den har funnet frekvensen til den moderne verden ved å være progressiv og fremtidsorientert.
Det er «pinsens» natur at den skal videre og innta nytt land, og derfor eksisterer alle «kirkelige strukturerer» for å tjene den hensikten. Å søke bakover i de historiske kirkenes røtter, er derfor ganske fremmed for de fleste pinsekarismatikere.
Det er heller ikke sikkert at pinsekarismatikere i Norden trenger å følge dette er sporet.
Den globale pinsekarismatiske fornyelsen har i dag tre hovedformer.
Mest kjent for oss i Norden er den i form av selvstendige menigheter. Dette er den historisk foretrukne formen for organisering, fordi den ansvarliggjør den enkelte lokale menighet til å leve i fornyelsen og dermed holde seg nært oppdraget om å «være vitner under Den Hellige Ånds kraft».
Egen menighetshelse blir avgjørende for om man har fremgang eller tilbakegang. Ved å forhindre overstyring fra et sentralledd, så vil ikke mangel på fornyelse og Åndskraft i sentralleddet ramme hele bevegelsen.
Historisk sett har dette fungert svært godt i Norden, kombinert med at apostoliske menigheter har fått sin plass i dette landskapet. De har fått stor innflytelse, og vekslet på å dra den pinsekarismatiske fornyelsen videre fremover.
Livets Ord er en av de ny apostoliske menighetene som har dominert i dette rommet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den andre formen for pinsekarismatisk fornyelse er gjennom økumeniske fellesskap. Det er mange eksempler på hvordan Åndens nye liv forener mennesker uavhengig av konfesjon og kirkelig tilhørighet.
Den tredje formen er det som skjer innenfor de tradisjonelle kirkene. I Norden lever vi i en virkelighet dominert av den lutherske kirke, og vi kjenner Oasebevegelsen som en fornyelsesbevegelse der.
Liknende fornyelsesbevegeler finner vi også innenfor katolske og ortodokse kirker, og de samles gjerne motivert av ønsket om å fornye disse kirkene innenfra. Disse bevegelsene er langt større enn de fleste aner.
Ifølge forskeren Allen Anderson vil 44 prosent av det totale antall kristne i verden være pentekostale og karismatikere i 2025. Et så stort antall vil opplagt føre til et mer mangfoldig pinsekarismatisk landskap.
Etter mitt skjønn bør pinsekarismatikere i Norden slutte fred med at vår identitet er å være en «bevegelse» og ikke en «kirke».
Det er en viktig plass i kirkelandskapet som vi har fylt godt i vår korte historie.
Øystein Gjerme
pastor i Salt Bergenskirken
