Kan saken avgjøres av tekstene?

Selv om det er helt riktig å fastslå at flertallet i kirken tradisjonelt har fastholdt livets to utganger og evig pine for de fortapte, er det ikke dermed gitt at kirken skal fastholde dette for all fremtid. Det er aldri gitt på forhånd i en debatt hva som er «riktig» og hva som er «feil».

Stian Kilde Aare­brot har i et kort inn­legg i Dagen reist spørs­mål knyt­tet til for­ta­pel­se og li­vets to ut­gan­ger, og har fått svar fra både Rolf Kjøde, Espen Otto­sen, avi­sen Da­gens le­der­plass og Rolf Kjøde igjen.

Avi­sen Da­gens le­der­ar­tik­kel opp­ford­rer til at sam­ta­len ikke bør av­slut­tes for fort. Det føl­gen­de er ment som en fort­set­tel­se av sam­ta­len.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Espen Otto­sen skri­ver i sitt inn­legg at «Krist­ne har til alle tider ment at det fin­nes en evig for­ta­pel­se. Grun­nen er at Bi­be­lens teks­ter er så ty­de­lig. Og Jesus er kan­skje aller mest ty­de­lig. I tekst etter tekst.» På lig­nen­de måte skri­ver Kjøde i sitt førs­te inn­legg at læren om et evig skil­le mel­lom frel­se og for­ta­pel­se «er den klas­sis­ke krist­ne lære gjen­nom alle tider, og det er en vik­tig del av den krist­ne troen».

I sitt andre inn­legg føl­ger Kjøde dette opp med å vise til en del kon­kre­te teks­ter som støt­ter tan­ken om evig for­ta­pel­se. Han kon­klu­de­rer med at den som vil av­vise «dom­mens ir­re­ver­sib­le kon­se­kvens må sann­syn­lig­gjø­re en annen for­stå­el­se av teks­te­ne enn den som lig­ger i dagen». Han gjen­gir ikke teks­ter som even­tu­elt kan for­stås i mot­satt ret­ning.

Både Otto­sen og Kjøde ser ut til å bruke to ho­ved­ar­gu­men­ter: Bi­be­len taler ty­de­lig om dette, og krist­ne har all­tid ment dette.

Jeg mener at begge ar­gu­men­te­ne er teo­lo­gisk pro­ble­ma­tis­ke. Begge for­ut­set­ter en tanke om at sann­he­ten en­kelt kan de­fi­ne­res ut fra for­ti­den - ut fra det Jesus eller de førs­te krist­ne opp­rin­ne­lig sa (i Det nye tes­ta­men­tet) eller ut fra hva kir­ken eller krist­ne «all­tid» har sagt. Men å finne ut hva «de førs­te krist­ne» eller Jesus sa, eller hva kir­ken all­tid har sagt om en kon­kret sak, er ikke så en­kelt. Det nye tes­ta­men­tet ble til i ulike kon­kre­te si­tua­sjo­ner i en fjern for­tid og er ikke en hånd­bok som en­kelt kan opp­sum­me­res i klare lære­set­nin­ger.

Dette gjel­der selv om vi mener at Den hel­li­ge ånd har in­spi­rert teks­ten og at den er auto­ri­ta­tiv for kris­ten tro. Den er like­fullt en tekst, og som tekst er den mang­fol­dig og har en kon­kret his­to­rie. Bi­be­len sier ulike ting, også om for­ta­pel­sens mu­lig­het, og der­for har ulike krist­ne også sagt ulike ting om dette. Vi­de­re må alle teks­ter tol­kes, og all tolk­ning er av­hen­gig av le­se­rens stå­sted, for­ut­set­nin­ger og for­for­stå­el­se, av spørs­må­le­ne le­se­ren stil­ler og av ho­ved­prin­sip­pe­ne eller ak­sio­me­ne le­se­ren leg­ger til grunn. Dette er ele­men­tær for­tolk­nings­lære.

Al­le­re­de på midt­en av 100-tal­let var kirke­fa­de­ren Ire­na­eus svært klar over disse ut­ford­rin­ger. Han sto i strid med ret­nin­ger han opp­lev­de som kjet­ters­ke, men han for­sto at det ikke nyt­tet bare å si­te­re Bi­be­len for å av­vise dem, for «de bru­ker jo de samme skrif­te­ne som oss». Bi­bel­teks­te­ne må tol­kes, og for å tolke dem rik­tig må den rette tolk­nings­nøk­ke­len leg­ges til grunn. For Ire­na­eus var denne tolk­nings­nøk­ke­len «tro­ens regel», den korte opp­sum­me­rin­gen av troen som apost­le­ne an­gi­ve­lig hadde over­le­vert munt­lig til sine etter­føl­ge­re, de førs­te bis­ko­pe­ne.

Tro­ens regel stam­met fra Skrif­ten, og sam­ti­dig viste den hvor­dan Skrif­ten skul­le tol­kes. Ba­sert på denne «tro­ens regel» kunne Ire­na­eus ut­leg­ge det han opp­fat­tet som kir­kens tro. Og mot Ire­na­eus' «rik­ti­ge» tolk­nings­nøk­ke­len la «kjet­ter­ne» andre tolk­nings­nøk­ler til grunn og kom frem til sine «av­vi­ken­de» tolk­nin­ger av Bi­be­len. I de kon­kre­te spørs­må­le­ne som Ire­na­eus tok opp var det han som vant og hans tolk­nin­ger som ble ret­nings­gi­ven­de for kir­ken. Men man kan tenke seg at re­sul­ta­tet kunne blitt det mot­sat­te. Og slik har det vært gang på gang gjen­nom kir­kens his­to­rie: ulike me­nin­ger og lære­set­nin­ger ba­sert på ulike tolk­nin­ger av Bi­be­lens teks­ter har blitt lagt frem og de­bat­tert, og kris­ten lære har ut­vik­let, og av og til for­and­ret, seg. Og bak disse ulike tolk­nin­ger lig­ger ulike over­ord­ne­de tolk­nings­prin­sip­per og tra­di­sjo­ner, ulike tolk­nings­nøk­ler.

Po­en­get mitt her er prin­sip­pet: det nyt­ter ikke bare å hen­vi­se til «klare» Bi­bel­ord. Selv auto­ri­ta­ti­ve teks­ter er aldri klare i seg selv men må all­tid tol­kes (om vi vil eller ei), og tolk­nin­gen er av­hen­gig av svært mange fak­to­rer, ikke minst av det hel­hets­sy­net og de tolk­nings­nøk­le­ne le­se­ren kom­mer til teks­te­ne med.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kjøde og Otto­sen står i en tra­di­sjon som har sine tolk­nings­nøk­ler, men det fin­nes andre mu­li­ge tolk­nings­nøk­ler. Og der­med er ikke Bi­be­lens «ty­de­li­ge» ord om saken nød­ven­dig­vis så ty­de­li­ge for en leser som ikke deler deres tra­di­sjon og for­ut­set­nin­ger.

Hvil­ke tolk­nings­nøk­ler har vi så med oss i vår les­ning av teks­te­ne? Det er en vik­tig sam­ta­le i seg selv, som er for stor til å ta i et slikt avis­inn­legg, men én vik­tig tolk­nings­nøk­kel jeg vil trek­ke frem er Guds­bil­det som trer frem i møte med teks­te­ne. Hvil­ket over­ord­net Guds­bil­de kan vi lese ut av evan­ge­lie­ne og Det nye tes­ta­men­tet som hel­het? Til­la­ter Det nye tes­ta­men­tets hel­hets­bil­de at vi fast­hol­der et bilde av Gud som en som døm­mer noen til evig be­visst pine?

Ori­ge­nes, 200-tal­lets mest kjen­te kirke­fa­der og his­to­ri­ens flit­tigs­te bi­bel­tol­ker, av­vis­te et slikt Guds­bil­de. Han ar­gu­men­ter­te grunn­leg­gen­de bi­belsk for at Gud vil dømme alle men­nes­ker rett­fer­dig, men at Han, ved Jesus Kris­tus, også vil gjen­opp­ret­te hele ska­per­ver­ket til slutt slik at Gud blir «alt i alle» (1. Kor. 15,28). Det in­ne­bæ­rer at Gud til slutt ikke vil miste noen. Ori­ge­nes nølte med å frem­set­te dette som en klar «lære­set­ning», men han reis­te det i det mins­te som en mu­lig­het.

Selv om det er helt rik­tig å fast­slå at fler­tal­let i kir­ken tra­di­sjo­nelt har fast­holdt li­vets to ut­gan­ger og evig pine for de for­tap­te, er det ikke der­med gitt at kir­ken skal fast­hol­de dette for all frem­tid. Det er aldri gitt på for­hånd i en de­batt hva som er «rik­tig» og hva som er «feil». Kir­kens lære har aldri vært sta­tisk men har ut­vik­let seg over tid, nett­opp gjen­nom sam­ta­le og de­batt. Der­for er det også vik­tig å spør­re hvor­for kir­ken bør mene det samme i dag som den har ment før.

Jeg mener at grunn­hold­nin­gen bør være at vi fast­hol­der kir­kens tra­di­sjo­nel­le tro, men at vi sam­ti­dig må være i kon­ti­nu­er­lig dia­log med vår sam­tid. «Kir­ken har all­tid ment» er util­strek­ke­lig som ar­gu­ment for hva kir­ken bør mene nå. Dette bør i det mins­te være inn­ly­sen­de for en lu­the­ra­ner - el­lers hadde aldri re­for­ma­sjo­nen kun­net finne sted. Både de som vil fast­hol­de en gitt lære og de som vil ut­ford­re den må tolke Skrif­ten og for­ti­den, men det er ikke bare de som vil endre en tra­di­sjon som har «be­vis­byr­den». Det er like makt­på­lig­gen­de for dem som vil fast­hol­de en tra­di­sjo­nell lære å vise at den bør gjel­de også i dag.

Selv om Ori­ge­nes er langt fra den enes­te teo­lo­gen som har av­vist tan­ken om en evig for­ta­pel­se, er jeg enig med Kjøde når han sier at navn på re­spek­ter­te teo­lo­ger ikke er «god nok ar­gu­men­ta­sjon for å sette teks­te­ne til side, enten de gjør det av sys­te­ma­tis­ke, sjele­sør­geris­ke eller dia­lo­gis­ke grun­ner». Men en enkel opp­ram­sing av ut­valg­te bi­bel­teks­ter og en hen­vis­ning til hva «krist­ne all­tid har ment» er hel­ler ikke god nok ar­gu­men­ta­sjon.

Saken kan ikke av­gjø­res av teks­te­ne alene, men må av­gjø­res av de som kal­ler seg krist­ne i dag, i bønn og i sam­ta­le med både bi­bel­teks­te­ne, kir­kens his­to­rie, hver­and­re og sam­ti­den. Der­for tren­ger kir­ken teo­lo­ger og van­li­ge krist­ne som re­son­ne­rer og dis­ku­te­rer og tol­ker, i fel­les­skap. Og hvis vi tror at Den hel­li­ge ånd har in­spi­rert bi­bel­teks­te­ne og har ledet kir­ken i sin tolk­ning av disse gjen­nom his­to­ri­en, er det også mulig å tro at Den hel­li­ge ånd fort­satt kan lede oss til å jus­te­re våre tolk­nin­ger i dag. Også på et så sen­tralt punkt som evig for­ta­pel­se.

John Kaufman

førsteamanuensis i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Når er det ikke lenger noen bønn?
Les også
Det er Gud som skal dømme
Les også
Exit helvete?Rolf Kjøde
Les også
For Gud er alt mulig
Les også
Saken avgjøres av teksteneRolf Kjøde
Les også
Tal tydelig om fortapelsen
Les også
Jesus taler tydelig om fortapelsenRolf Kjøde