Kan saken avgjøres av tekstene?
Selv om det er helt riktig å fastslå at flertallet i kirken tradisjonelt har fastholdt livets to utganger og evig pine for de fortapte, er det ikke dermed gitt at kirken skal fastholde dette for all fremtid. Det er aldri gitt på forhånd i en debatt hva som er «riktig» og hva som er «feil».
Stian Kilde Aarebrot har i et kort innlegg i Dagen reist spørsmål knyttet til fortapelse og livets to utganger, og har fått svar fra både Rolf Kjøde, Espen Ottosen, avisen Dagens lederplass og Rolf Kjøde igjen.
Avisen Dagens lederartikkel oppfordrer til at samtalen ikke bør avsluttes for fort. Det følgende er ment som en fortsettelse av samtalen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Espen Ottosen skriver i sitt innlegg at «Kristne har til alle tider ment at det finnes en evig fortapelse. Grunnen er at Bibelens tekster er så tydelig. Og Jesus er kanskje aller mest tydelig. I tekst etter tekst.» På lignende måte skriver Kjøde i sitt første innlegg at læren om et evig skille mellom frelse og fortapelse «er den klassiske kristne lære gjennom alle tider, og det er en viktig del av den kristne troen».
I sitt andre innlegg følger Kjøde dette opp med å vise til en del konkrete tekster som støtter tanken om evig fortapelse. Han konkluderer med at den som vil avvise «dommens irreversible konsekvens må sannsynliggjøre en annen forståelse av tekstene enn den som ligger i dagen». Han gjengir ikke tekster som eventuelt kan forstås i motsatt retning.
Både Ottosen og Kjøde ser ut til å bruke to hovedargumenter: Bibelen taler tydelig om dette, og kristne har alltid ment dette.
Jeg mener at begge argumentene er teologisk problematiske. Begge forutsetter en tanke om at sannheten enkelt kan defineres ut fra fortiden - ut fra det Jesus eller de første kristne opprinnelig sa (i Det nye testamentet) eller ut fra hva kirken eller kristne «alltid» har sagt. Men å finne ut hva «de første kristne» eller Jesus sa, eller hva kirken alltid har sagt om en konkret sak, er ikke så enkelt. Det nye testamentet ble til i ulike konkrete situasjoner i en fjern fortid og er ikke en håndbok som enkelt kan oppsummeres i klare læresetninger.
Dette gjelder selv om vi mener at Den hellige ånd har inspirert teksten og at den er autoritativ for kristen tro. Den er likefullt en tekst, og som tekst er den mangfoldig og har en konkret historie. Bibelen sier ulike ting, også om fortapelsens mulighet, og derfor har ulike kristne også sagt ulike ting om dette. Videre må alle tekster tolkes, og all tolkning er avhengig av leserens ståsted, forutsetninger og forforståelse, av spørsmålene leseren stiller og av hovedprinsippene eller aksiomene leseren legger til grunn. Dette er elementær fortolkningslære.
Allerede på midten av 100-tallet var kirkefaderen Irenaeus svært klar over disse utfordringer. Han sto i strid med retninger han opplevde som kjetterske, men han forsto at det ikke nyttet bare å sitere Bibelen for å avvise dem, for «de bruker jo de samme skriftene som oss». Bibeltekstene må tolkes, og for å tolke dem riktig må den rette tolkningsnøkkelen legges til grunn. For Irenaeus var denne tolkningsnøkkelen «troens regel», den korte oppsummeringen av troen som apostlene angivelig hadde overlevert muntlig til sine etterfølgere, de første biskopene.
Troens regel stammet fra Skriften, og samtidig viste den hvordan Skriften skulle tolkes. Basert på denne «troens regel» kunne Irenaeus utlegge det han oppfattet som kirkens tro. Og mot Irenaeus' «riktige» tolkningsnøkkelen la «kjetterne» andre tolkningsnøkler til grunn og kom frem til sine «avvikende» tolkninger av Bibelen. I de konkrete spørsmålene som Irenaeus tok opp var det han som vant og hans tolkninger som ble retningsgivende for kirken. Men man kan tenke seg at resultatet kunne blitt det motsatte. Og slik har det vært gang på gang gjennom kirkens historie: ulike meninger og læresetninger basert på ulike tolkninger av Bibelens tekster har blitt lagt frem og debattert, og kristen lære har utviklet, og av og til forandret, seg. Og bak disse ulike tolkninger ligger ulike overordnede tolkningsprinsipper og tradisjoner, ulike tolkningsnøkler.
Poenget mitt her er prinsippet: det nytter ikke bare å henvise til «klare» Bibelord. Selv autoritative tekster er aldri klare i seg selv men må alltid tolkes (om vi vil eller ei), og tolkningen er avhengig av svært mange faktorer, ikke minst av det helhetssynet og de tolkningsnøklene leseren kommer til tekstene med.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kjøde og Ottosen står i en tradisjon som har sine tolkningsnøkler, men det finnes andre mulige tolkningsnøkler. Og dermed er ikke Bibelens «tydelige» ord om saken nødvendigvis så tydelige for en leser som ikke deler deres tradisjon og forutsetninger.
Hvilke tolkningsnøkler har vi så med oss i vår lesning av tekstene? Det er en viktig samtale i seg selv, som er for stor til å ta i et slikt avisinnlegg, men én viktig tolkningsnøkkel jeg vil trekke frem er Gudsbildet som trer frem i møte med tekstene. Hvilket overordnet Gudsbilde kan vi lese ut av evangeliene og Det nye testamentet som helhet? Tillater Det nye testamentets helhetsbilde at vi fastholder et bilde av Gud som en som dømmer noen til evig bevisst pine?
Origenes, 200-tallets mest kjente kirkefader og historiens flittigste bibeltolker, avviste et slikt Gudsbilde. Han argumenterte grunnleggende bibelsk for at Gud vil dømme alle mennesker rettferdig, men at Han, ved Jesus Kristus, også vil gjenopprette hele skaperverket til slutt slik at Gud blir «alt i alle» (1. Kor. 15,28). Det innebærer at Gud til slutt ikke vil miste noen. Origenes nølte med å fremsette dette som en klar «læresetning», men han reiste det i det minste som en mulighet.
Selv om det er helt riktig å fastslå at flertallet i kirken tradisjonelt har fastholdt livets to utganger og evig pine for de fortapte, er det ikke dermed gitt at kirken skal fastholde dette for all fremtid. Det er aldri gitt på forhånd i en debatt hva som er «riktig» og hva som er «feil». Kirkens lære har aldri vært statisk men har utviklet seg over tid, nettopp gjennom samtale og debatt. Derfor er det også viktig å spørre hvorfor kirken bør mene det samme i dag som den har ment før.
Jeg mener at grunnholdningen bør være at vi fastholder kirkens tradisjonelle tro, men at vi samtidig må være i kontinuerlig dialog med vår samtid. «Kirken har alltid ment» er utilstrekkelig som argument for hva kirken bør mene nå. Dette bør i det minste være innlysende for en lutheraner - ellers hadde aldri reformasjonen kunnet finne sted. Både de som vil fastholde en gitt lære og de som vil utfordre den må tolke Skriften og fortiden, men det er ikke bare de som vil endre en tradisjon som har «bevisbyrden». Det er like maktpåliggende for dem som vil fastholde en tradisjonell lære å vise at den bør gjelde også i dag.
Selv om Origenes er langt fra den eneste teologen som har avvist tanken om en evig fortapelse, er jeg enig med Kjøde når han sier at navn på respekterte teologer ikke er «god nok argumentasjon for å sette tekstene til side, enten de gjør det av systematiske, sjelesørgeriske eller dialogiske grunner». Men en enkel oppramsing av utvalgte bibeltekster og en henvisning til hva «kristne alltid har ment» er heller ikke god nok argumentasjon.
Saken kan ikke avgjøres av tekstene alene, men må avgjøres av de som kaller seg kristne i dag, i bønn og i samtale med både bibeltekstene, kirkens historie, hverandre og samtiden. Derfor trenger kirken teologer og vanlige kristne som resonnerer og diskuterer og tolker, i fellesskap. Og hvis vi tror at Den hellige ånd har inspirert bibeltekstene og har ledet kirken i sin tolkning av disse gjennom historien, er det også mulig å tro at Den hellige ånd fortsatt kan lede oss til å justere våre tolkninger i dag. Også på et så sentralt punkt som evig fortapelse.
John Kaufman
førsteamanuensis i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet
Artikkelen fortsetter under annonsen.