Ingen tegn til ro i kirken
Det har vært en smertefull opplevelse å følge Kirkemøtets drøfting av mulig vigselsordning for likekjønnede par de siste dagene, skriver Tarjei Gilje.
Alle som er glade i Den norske kirke skulle nok ønske at saken lot seg avklare endelig og ettertrykkelig.
I stedet står vi foran nye runder med krevende og opprivende samtaler. På kort sikt innebærer resultatet viss seier for dem som vil opprettholde et klassisk kristent syn på ekteskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og de som har antatt et visst konservativt tyngdepunkt blant de sittende kirkemøtedelegatene, har fått sine antakelser bekreftet.
Det er imidlertid opplagt at gårsdagens vedtak på ingen måte representerer noen endestasjon når det gjelder Den norske kirkes forhold til homofile og lesbiske. Flertallet er knapt, og det sier sitt når det heller ikke var mulig å samle flertall om forslaget som går ut på å videreføre dagens ordning.
Delvis aksept
For dem som ønsker vigselsliturgi for homofile, er det umulig å slå seg til ro med noe annet enn aksept.
Spørsmålet handler for dem om å ta på alvor menneskers dypeste følelser, og å bøte på den urett som finnes i samfunnets og kirkens behandling av homofile mennesker gjennom historien.
I slike spørsmål er det lite aktuelt å snakke om noe kompromiss - det ville i så fall innebære en delvis aksept av den uretten man mener å kunne påvise.
Brudd med Guds ord
På den annen side står de som mener at en kristen kirke ikke har annet valg enn å fastholde den tradisjonelle forståelsen av at Gud har innstiftet ekteskapet som en ordning mellom kvinne og mann, og som den eneste legitime rammen for å la den menneskelige seksualitet utfolde seg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det står ikke noe likhetstegn mellom dette og å ikke ville ta homofiles følelser på det største alvor, men Guds ords veiledning må alltid ha forrang - også når den kolliderer med samtidens holdninger.
Med andre ord er det også her lite rom for kompromiss - det ville i så fall innebære en aksept av et mer eller mindre eksplisitt brudd med Guds ord. Noe slikt kan naturligvis ikke en kristen kirke begi seg inn på.
Ro i kirken
I løpet av Kirkemøtet har flere av biskopene tatt til orde for å gå til det skrittet de valgte å ikke gå til da Bispmøtet la frem sin innstilling i høst. Både Kjølaas, Dahl, Pettersen og Fiske har varslet at de vil arbeide for kirkelig vigsel av likekjønnede par.
Åpen Kirkegruppes leder Frode Kinserdal sa til Vårt Land lørdag at «Om det tar en uke, to år eller femten år: Vi gir oss ikke før vi homofile får lov til å gifte oss i kirkene. Kirkerådets nestleder Kristin Gunleiksrud Raaum understreket overfor Dagen i går at hun ikke blir ferdig med denne saken før homofile par kan gifte seg i kirken.
Det aller meste tyder fortsatt på at de vil få anledning til dette i løpet av noen år. Men det er ganske illusorisk å tro at det blir ro i kirken av den grunn.
Sterkere fotfeste
Så lenge valgdeltakelsen er så lav som den er, kan nok den kirkelige grasroten opprettholde status quo en stund. Men det skal ikke mye mobilisering til før liberaliserende krefter får sterkere fotfeste i Kirkemøtet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og det ligger nærmest i den moderne folkekirkens struktur at folkemeningen har et sterkt votum, enten den er teologisk begrunnet eller ei. Gårsdagens vedtak, eller fravær av vedtak, vil derfor trolig fungere som en utsettelse mer enn en avlysning.
Kirkemøtet kan vedta at uenigheten ikke er splittende så mye de vil. Dette spørsmålet avgjøres likevel først og fremst på grunnplanet. Der vil vi nok i tiden fremover se større variasjon fra en menighet til en annen.
Bønn for Den norske kirke
Og så langt ser det ut for at det sterkeste pågangsmotet er å finne blant dem som vil endre kirkens ordninger. Kirkerådets leder Svein Arne Lindø er ingen spesielt høylytt mann, men fremstår nå likevel som en mer kontroversiell leder enn tidligere.
Det til tross for at han fikk flere stemmer enn noen gang ved valget til kirkerådsleder. I 2010 fikk han 57 stemmer, i 2012 fikk han 58. Denne gangen fikk han 76 stemmer, og det var ikke mobilisert noen motkandidat. Slik sett er Lindøs stilling i Kirkemøtet sterkere enn noen gang, men vi ser hvor mye oppstyr hans ganske lite oppsiktsvekkende uttalelser i åpningstalen skapte.
Gårsdagens avstemningsresultat skulle derfor først og fremst oppfordre oss alle til fortsatt bønn for Den norske kirke.
