SEND INN INNLEGG
Hva er da et ekteskap?
Del
Om vi anerkjenner ekteskapet som en genuint kristen ordning, skulle det ikke være kirkens oppgave å bare velsigne noe staten har etablert, skriver Tarjei Gilje på lederplass.

Da min kone og jeg gif­tet oss for snart tre år siden, hadde vi først en ju­ri­disk for­plik­ten­de viel­se på ting­hu­set. Men det er den kir­ke­li­ge viel­sen en drøy uke se­ne­re vi reg­ner som star­ten på ek­te­ska­pet.

Den litt tung­vin­te ord­nin­gen kom som en kon­se­kvens av ek­te­skaps­lo­ven. Den hjalp oss imid­ler­tid til å huske at et kris­tent ek­te­skap først og fremst er inn­stif­tet av Gud.

Det var han som skap­te mann og kvin­ne til fel­les­skap med hver­and­re, og ekte­pak­ten er noe mer enn en al­min­ne­lig av­ta­le mel­lom to men­nes­ker.

For en kris­ten skul­le et løfte en har gitt over­for Gud in­ne­bære en enda stør­re for­plik­tel­se enn et løfte en har inn­gått over­for sta­ten. Ek­te­ska­pet er mye eldre enn na­sjo­nal­sta­ten.

Når ek­te­ska­pet i våre dager er gjen­stand for om­fat­ten­de end­rin­ger, er det vik­ti­ge­re for kir­ken å tenke gjen­nom sitt eget ut­gangs­punkt enn å finne ut hvor­dan en best mulig kan til­pas­se seg det gjel­den­de lov­ver­ket.

Når tros­sam­funn mis­ter eller fra­sier seg den stat­li­ge vig­sels­ret­ten, kan ek­te­skaps­inn­gå­el­sen bli litt mer om­fat­ten­de.

I flere land er det helt van­lig at krist­ne ek­te­par først blir viet hos by­fog­den eller en til­sva­ren­de of­fent­lig in­stans, for så å få en kir­ke­lig vel­sig­nel­se av sam­li­vet. Denne løs­nin­gen er på mange måter helt grei.

Men det kan være nyt­tig å tenke over om den ikke snur tin­ge­ne på hodet. Om vi an­er­kjen­ner ek­te­ska­pet som en ge­nuint kris­ten ord­ning, skul­le det ikke være kir­kens opp­ga­ve å bare vel­sig­ne noe sta­ten har etab­lert.

Er det ikke minst like na­tur­lig å tenke at det skul­le være kir­kens opp­ga­ve å etab­le­re ek­te­ska­pet, med en lov­mes­sig av­ta­le i til­legg?

Ikke minst i en tid som vår, hvor flere av det tra­di­sjo­nel­le ek­te­ska­pets kjenne­tegn er under kraf­tig press, kan det være ver­di­fullt å tenke gjen­nom om ikke kir­ken selv burde ta re­gi­en. Teo­lo­gisk sett skul­le det være fullt mulig å fore­ta kir­ke­li­ge viel­ser uten sta­tens med­virk­ning. Of­fent­lig­het er et vik­tig kri­te­ri­um for et gyl­dig ek­te­skap. Men teo­lo­gisk og his­to­risk sett er ikke sta­ten alene om å kunne for­val­te of­fent­lig­hets­as­pek­tet.

Ek­te­ska­pet har vært i for­and­ring i lang tid. Fra tid­li­ge­re tider vet vi at det har blitt inn­gått som en av­ta­le mel­lom stor­fa­mi­lie­ne, og rolle­for­stå­el­sen til mann og kvin­ne har va­riert.

Grunn­leg­gen­de er det li­ke­vel slik at ek­te­ska­pet har vært inn­gått mel­lom mann og kvin­ne, og med en klar in­ten­sjon om livs­lang va­rig­het. Nå ser vi at begge disse pre­mis­se­ne er truet.

Det førs­te er for­melt end­ret i og med den gjel­den­de ek­te­skaps­lo­ven. Det andre er ikke for­melt end­ret på samme måte, men skils­misse­ra­ten gjør det nær­mest umu­lig å komme bort fra at gra­den av for­plik­tel­se er la­ve­re enn før.

I lu­thers­ke sam­men­hen­ger blir ek­te­ska­pet gjer­ne om­talt som en bor­ger­lig ord­ning. Dette med­fø­rer blant annet at et ek­te­skap inn­gått på ting­hu­set er like gyl­dig som et ek­te­skap inn­gått i kir­ken.

Ek­te­skap er ingen for­ut­set­ning for frel­sen, slik sett er det na­tur­lig å be­trak­te det som nett­opp en bor­ger­lig ord­ning. Men i og med den kam­pen vi har sett om ek­te­ska­pet de siste årene, er det grunn til å vur­de­re om vi tren­ger å tenke an­ner­le­des.

I for­bin­del­se med årets kirke­møte har flere igjen tatt til orde for at Den nors­ke kirke bør si fra seg eller bli fra­tatt den vig­sels­ret­ten kir­ken har på sta­tens vegne. De som tar ut­gangs­punkt i det kir­ke­li­ge per­spek­ti­vet, hev­der gjer­ne at en på denne måten kan løse noe av den sam­livs­etis­ke flo­ken som for tiden synes gans­ke ulø­se­lig.

De som tar ut­gangs­punkt i sta­tens krav til sine vigs­le­re, hev­der at det er sta­tens rett å stil­le de kra­ve­ne den vil over dem som får en stat­lig de­le­gert myn­dig­het til å vie.

Det førs­te per­spek­ti­vet er an­ta­ke­lig nokså il­lu­so­risk. De pres­ter som av sam­vit­tig­hets­grun­ner ikke kan vie like­kjøn­ne­de par, vil an­ta­ke­lig ha til­sva­ren­de pro­ble­mer med den etter­føl­gen­de kir­ke­li­ge vel­sig­nel­sen av det inn­gåt­te ek­te­ska­pet.

Selv om en vel­sig­nel­se er mind­re for­plik­ten­de enn en vig­sel, vil en prest som mener like­kjøn­ne­de ek­te­skap er i strid med Guds ord, vans­ke­lig kunne vel­sig­ne et slikt sam­liv.

Hva sta­ten fore­tar seg, gjen­står å se. Så langt ser det ut for at blant andre re­gje­rings­par­ti­ene ikke øns­ker å på­tvin­ge Den nors­ke kirke å vie ho­mo­fi­le. Men det er ingen grunn til å bli over­ras­ket om denne vil­jen avtar i løpet av noen år.

Da kan vi stå over­for en si­tua­sjon hvor de tros­sam­funn som øns­ker stat­lig vig­sels­rett, må vie alle dem som er kva­li­fi­sert etter gjel­den­de ek­te­skaps­lov­giv­ning.

Frem­for at man vil tvin­ge både Den nors­ke kirke og andre tros­sam­funn, kan det der­for bli vel så ak­tu­elt at sta­ten slut­ter med å la tros­sam­funn fore­ta viel­ser på sta­tens vegne. Det har sine ulem­per, men det kan også bidra til for­ny­et be­visst­het om hva et ek­te­skap er.

meninger,ekteskapslov,tro,kommentar,lederartikkel,ekteskap,kristendom,den norske kirke,samliv,staten,ekteskapet,tarjei gilje,gud