SEND INN INNLEGG
ÅPENBARING: I utgangspunktet e
...
ÅPENBARING: I utgangspunktet er det samsvar mellom kristen skapertro og naturvitenskapelig metode som innebærer at naturvitenskapelige teorier ikke kan brukes hverken til å bekrefte eller avkrefte troens innhold; den er forankret i Guds åpenbaring, og ikke i observasjoner av hvordan fenomener i denne verden forholder seg til hverandre, skriver Knut Alfsvåg. illustrasjonsfoto: scandinavian stockphoto
Gud er annerledes enn alt annet
Del

Det har de siste ukene pågått en debatt om dette emnet i Dagen. Jeg tror alle deltagerne i denne debatten ønsker å forstå forholdet mellom tro og vitenskap slik at disse ikke oppfattes som ødeleggende for hverandre.

For å kunne gjøre det, må en først enes om hva kristen skapertro er, ellers vil debatten gå i ring. Normalt har skapertro først og fremst vært forstått som takknemlighet til Gud for livets gode gaver. Det er altså troens tillit til den nådige Gud som er ramme også for skapertroen.

Er dette troens innhold, er det vanskelig å tenke seg at det å ta stilling for eller imot naturvitenskapelige teorier skulle inngå i bekjennelsen av troen på Gud som Skaper.

Forskningens teorier om jordens alder eller dens forståelse av de biologiske forhold mellom ulike arter har neppe noen direkte betydning for vår mulighet til å takke Gud for hans gaver. Vi har ingen særskilt innsikt i slik ting i kraft av den kristne tro, og kan derfor heller som kristne avkreves noe bestemt standpunkt i den retning.

Derimot vil en kunne hevde at skapertroen har betydning for forståelsen av naturvitenskapelig metode. Historisk sett er det nemlig ingen tvil om at kravet om en erfaringsbasert naturvitenskap vokste fram av den kristne skapertro og forstod seg selv om en oppfyllelse av kulturoppdraget i 1 Mos 1,28.

Gud er ut fra bibelsk gudstro så forskjellig fra oss mennesker at vi ikke kan basere våre tanker om hvordan det går til her i verden på våre antagelser om Guds verdensstyre; vi må rett og slett, på Guds oppdrag, undersøke dette selv gjennom observasjoner og eksperimenter.

Det er derfor etter min oppfatning både saklig og historisk feil når det, blant annet av Kjell J. Tveter, blir hevdet at en naturvitenskapelig metode forutsetter en ateistisk virkelighetsforståelse.

Kravet om en erfaringsbasert vitenskap er i utgangspunkt ikke basert på ateisme, men på en teologisk begrunnet forståelse av at Gud er annerledes enn alt annet. Derfor kan ikke vitenskapen basere sin forståelse av målbare relasjoner mellom observerbare fenomener på teologiske argumenter.

Det ville være å gjøre Gud til et objekt for naturvitenskap på en måte som ikke ivaretar egenarten i det bibelske gudsbildet. Prinsippet om den erfaringsforankrede naturvitenskapens frihet, som har båret så rike frukter gjennom den vitenskapelige utvikling de siste 400-500 år, er derfor i utgangspunktet et teologisk forankret prinsipp begrunnet i den bibelske framstilling av forskjellen mellom Skaper og skaperverk.

Mange naturvitenskapelige forskere forstår ikke dette og tror at de ut fra det de kommer fram til gjennom erfaringsbasert forskning kan angripe kristen gudstro. Det er definitivt galt; en metode som blitt til ut fra behovet for å forstå hvordan fenomener i verden er relatert til hverandre, kan ikke brukes til å forstå hvordan de er relatert til Gud. Skal en kritisere dem, og det tror jeg en skal, må en imidlertid fokusere på deres misbruk av naturvitenskapelig metode, og ikke kritisere deres naturvitenskapelige teorier og hypoteser. Gudstro er ikke en naturvitenskapelig teori, og bør derfor hverken angripes eller forsvares på slike premisser.

Mitt poeng er altså at det i utgangspunktet er et samsvar mellom kristen skapertro og naturvitenskapelig metode som innebærer at naturvitenskapelige teorier ikke kan brukes hverken til å bekrefte eller avkrefte troens innhold; den er forankret i Guds åpenbaring, og ikke i observasjoner av hvordan fenomener i denne verden forholder seg til hverandre.

I debatten i Dagen er imidlertid en slik tilnærming blitt utfordret først og fremst på ett punkt, nemlig når det gjelder forståelsen av mennesket som dødelig. På filosofiske og naturvitenskapelige premisser er det naturlig å tenke seg at det som er blitt til i tiden, også må ha sin ende i tiden, og at det derfor ikke er naturlig å forstå mennesket som udødelig. Strider ikke en slik tilnærming mot Bibelens framstilling av mennesket?

Ikke uten videre. Død betegner i Bibelen to ting, fysisk død (som gjelder alt levende) og åndelig død (som bare gjelder mennesket, og har med dets gudsforhold å gjøre). Fra oldkirken av har det vært vanlig å forstå dette slik at mennesket er dødelig etter sin natur, men gis del i Guds uforgjengelighet gjennom sitt gudsforhold. I skapelsesberetningen kommer det til uttrykk ved at mennesket i Edens hage var avhengig av adgangen til livets tre for ikke å dø. Når mennesket vender seg bort fra Gud, mister det muligheten til å overvinne døden. Derfor innebærer ikke Bibelens forståelse av at døden kommer med synden nødvendigvis at døden som fysisk fenomen blir til ved syndefallet.

Avslutningsvis bare en kommentar til Catherine Olaussen som i Dagen 4.6. hevder at jeg i et I fokus-innlegg har knyttet sammen liberalteologer og ungjordkristne fordi begge leser GT som en historisk beretning. Mitt poeng var imidlertid at begge disse grupper i stor grad aksepterer ateismens tankemessige forutsetninger og driver apologetikk for den kristne tro på det grunnlag i sted for å avklare om disse premissene faktisk stemmer overens med bibelsk skapertro. Om jeg i noen sammenheng skal ha uttrykt meg slik at det kan oppfattes at jeg ser GT bare som en allegori, slik Olaussen forstår det, så beklager jeg det; det er absolutt ikke noe jeg har ment å si.