Grunnloven 200 år
Grunnlovsjubileet gir grunn til feiring, men også til refleksjon om framtiden. For Den norske kirkehandler det ikke minst om hva det vil si å være en folkekirke, skriver Harald Hegstad.
17. mai i år feirer vi at det er 200 år siden Grunnloven ble undertegnet på Eidsvoll. Med det markeres en tekst som har hatt en enorm betydning i det moderne Norges historie. Med full rett markeres den frihet og selvstendighet for vår nasjon som hendelsene i 1814 la grunnlag for.
I europeisk sammenheng var den forfatning Norge fikk relativt moderne, med blant annet maktfordeling og ytringsfrihet. På ett område fikk moderne liberale ideer lite gjennomslag, nemlig når det kom til kirke og religion.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I den opprinnelige § 2 fastslås det ikke bare at den evangelisk-lutherske statsreligion videreføres, men også at andre religiøse retninger (jøder, munkeordener og jesuitter) var utestengt fra riket.
Hvor integrert religionen var i samfunnet kommer også til uttrykk i at «kirken» som organisasjon ikke er omtalt med navns nevnelse: Her handlet det først og fremst om statens religionsvesen.
I de to hundre år som har gått siden den opprinnelige teksten ble vedtatt, har identiteten mellom stat og kirke stadig blitt løsere. For statens del betyr det at man ikke lenger må være luthersk kristen for å være god norsk borger.
I 1964 kom prinsippet om religionsfrihet inn i Grunnloven. I 2012 skjedde den siste fjerning av alle spor av den konfesjonelle stat ved at bestemmelsene om statsreligionen i § 2 ble opphevet.
For kirkens del har de to hundre år betydd en stadig sterkere selvstendiggjøring av Den norske kirke som trossamfunn. Revisjonen av Grunnloven i 2012 løste imidlertid ikke alle bånd.
Mens særstillingen tidligere var knyttet til relasjonen til Kongen, er den i den nye § 16 begrunnet i forholdet til folket: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.»
Når politikerne kunne vedta en slik formulering i vår tid, handler det utvilsomt om en anerkjennelse av den viktige rolle Den norske kirke har spilt i folkets historie, og om den rolle den fortsatt spiller i samfunnet.
Som sådan handler det om et ønske om at kirken fortsatt skal kunne spille en rolle, men sikkert også et ønske om fortsatt å kunne ha en viss innflytelse på hvordan denne rolle ivaretas.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mens en statskirke er noe lovgiverne kan vedta eller oppheve, gjelder ikke det samme en folkekirke. Omtalen av Den norske kirke som «Norges folkekirke» forutsetter en relasjon mellom kirke og folk som både rommer kvantitative og kvalitative aspekter.
Hvorvidt folket fortsatt skal ha en slik relasjon, avgjøres hverken i Stortinget eller på Kirkemøtet, men av hvilken rolle kirkens tro og livsforståelse faktisk får spille i folkets og samfunnets liv.
Det avgjøres hver gang foreldre velger - eller ikke velger - å bære sitt barn til dåpen. Det avgjøres av i hvilken grad kirken makter å overlevere troen til nye generasjoner. Og det avgjøres av i hvilken grad kirkens gudstjenesteliv får gi tro og håp til mennesker.
Grunnlovsjubileet gir grunn til feiring, men også til refleksjon om framtiden. For Den norske kirke handler det ikke minst om hva det vil si å være en folkekirke, og hvilken rolle den skal spille i samfunnet. Selv om kjernen i oppdraget er det samme, er betingelsene for å løse det helt andre i 2014 enn i 1814.
Harald Hegstad
Professor ved Menighetsfakultetet
