Generasjonskamp i kristen-Norge
I stedet for å bruke krefter på å bevare det bestående, trengs eldre kristne som evner å aktivt støtte og samtidig veilede yngre ledere med egen visdom og erfaring.
Det er ikke nytt at generasjonsutfordringer skaper spenninger i kristen-Norge. Det haster likevel mer enn noen gang med å finne sammen. Ett eksempel på dette er generasjonsdebatten i pinsebevegelsen. Ett annet er Jon Kvalbeins kritikk av Skaperkraft-boken «Gud er tilbake!» i Dagen 8.7.13.
Enhver tid har sine utfordringer, og enhver generasjon har et spesifikt ansvar for å engasjere seg i sin samtid. Som unge pastorer og forsamlingsledere er ansvaret «å utruste troende til tjeneste», som Paulus beskriver oppdraget i Efesernes brev 4:11. Det må nødvendigvis få et annet uttrykk i 2013 enn for femti år siden. Medierevolusjonen, sekulariseringstrykket og globaliseringen er kun noen av faktorene som gir disipler helt andre rammevilkår i dag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Budskapet fra Bibelens Gud er derimot uendret. Vi som tror at Sannheten er presentert og inkarnert i Jesus og dertil tror hans prinsipper er relevant for samfunnet for øvrig, gjør klokt i å lytte til erfarne disiplers råd. Like fullt gjør eldre disipler det lurt i å gi slipp på stafettpinnen før stokken og rullestolen fremtvinger det.
Her er vi trolig ved mang en strids kjerne: Hvem skal beholde kontroll og definisjonsmakt over menighetenes eller organisasjonens virke? Både fra et strategisk perspektiv, men også av ren nødvendighet, er det helt vesentlig at neste generasjon tidsnok gis kontroll over neste runde i generasjonenes stafettløp.
Jeg velger å se Jon Kvalbeins godmodige kritikk av vår lanseringsbok «Gud er tilbake» i et slikt lys. Jeg har stor respekt for Kvalbeins klare tanke og skarpe penn samt evne til å holde fast på evangeliets evige Sannhet. Den vil jeg gjerne holde fast på å videreføre. Likefullt tror jeg han ikke leser tiden vi lever i med rette briller.
Som den evangelikale apologeten Os Guiness delte under sin Norgesturné for et par år siden synes mange å tro at vi fortsatt lever i en etterkristen tid. Det gjør vi i noen grad, men for vår generasjon er det trolig riktigere å si at vi lever i en «førkristen» tid. Trosmangfoldet, inklusiv troen på den humanistiske/ny-ateistiske fortreffelighet er så sterkt og stort, at vi i vår generasjon på mange måter må pløye marken på nytt.
Det er i et slikt lys tankesmien gav ut antologien «Gud er tilbake!». Den er ikke ment som en evangelisk apologetisk skrift, men for å skape forståelse og «brekke opp jorden» på nytt for den grunntanken at tro og religion, inklusiv kristen tro, har en plass i det offentlige rom i Norge. Kommentarene fra pressen selv, som for eksempel fra Bergens Tidendes Hilde Sandvik, om at journaliststandens ekstremtro på sekularisme nok burde dempes, gav oss en forståelse av at boken har medvirket til å åpne det offentlige debattrom for troende, inklusiv kristne, på en ny måte.
Jeg slet skolebenken ved føttene til Ja til livet-general Asbjørn Ystebø, som mobiliserte tusener i Oslo i 1986 i kampen for det ufødte liv. Han er et forbilde ved sin evne og vilje både til å lese og handle i sin tid.
Jeg vil gjerne ha 60-, 70- og 80-åringer som han og Jon Kvalbein med også på barrikaden i 2013, men mest av alt inviterer jeg erfaringens grå hår til å slippe stafettpinnen, finne unge ledere som vil og orker og aktivt heie oss frem både med oppmuntring - men også med visdom. Jeg for min del tar gjerne imot begge deler.
Hermund Haaland
daglig leder i tankesmien Skaperkraft
Artikkelen fortsetter under annonsen.