Fra Redding til Norge
Enhver åndelig praksis må vurderes i lys av det gudsbildet og den teologien som ligger til grunn.
I den amerikanske småbyen Redding, omkring fem timers kjøring nord for San Francisco i California, har Bethel-menigheten de siste årene vakt internasjonal oppmerksomhet. Særlig er det menighetens vektlegging av Guds nærvær og helbredelser som har inspirert mange kristne, også her i landet. Pastor Bill Johnson har skrevet en rekke bøker, og er en populær gjestetaler.
Han har vært i Norge to ganger, og har med sin forkynnelse truffet en nerve blant en del norske kristne. Det har ført til at kristne fra et bredt spekter av sammenhenger har besøkt menigheten han leder i kortere eller lengre perioder. Som vi kunne lese i Dagen i går, har menighetens bibelskole for tiden knapt 50 norske elever. Et sted mellom 200 og 300 nordmenn har trolig vært elever der de siste seks-syv årene. Det gjør Bethel School of Supernatural Ministry, som skolen heter, til en betydelig aktør blant norske bibelskolestudenter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sommeren 2012 var jeg med som seminarholder på UL - NLMs og Indremisjonsforbundets ungdomsstevne i Kongeparken i nærheten av Stavanger. Til min nokså store overraskelse registrerte jeg at for flere av deltakerne stod valget mellom å ta et bibelskoleår på Fjellhaug - eller å dra til Redding. Den teologiske avstanden mellom Misjonssambandets høyborg på Sinsen og den pinsekarismatiske bibelskolen i Redding er betydelig.
Problemstillingen illustrerer godt hvor utbredt impulsene fra Bethel, Redding har blitt i norsk kristenhet i senere tid. Denne utviklingen har imidlertid i stor grad foregått under radaren. Med unntak av magasinet Streks grundige reportasje fra Redding i 2012, har innflytelsen derfra i liten grad vært gjenstand for offentlig debatt her i landet. Det er i seg selv uheldig, fordi sunn meningsbrytning er et gode for alle parter: den foredler det gode, og korrigerer det mindre gode. Derfor var det rosverdig at førsteamanuensis Arne Helge Teigen i Dagen torsdag utfordret Bethel-pastor Bill Johnsons kristologi.
Selv var jeg med i den første større gruppen fra Norge som besøkte Bethel-menigheten i Redding høsten 2005. Det var på mange måter et positivt møte med en menighet som hadde et bredt engasjement hvor både bønn om helbredelse og omsorg for fattige var integrerte deler av virksomheten. Samtidig hører menigheten så langt jeg kan se til et sted mellom pinsebevegelsen og trosbevegelsen. For de fleste norske kristne vil det medføre at en del vesentlige teologiske forskjeller gjør seg gjeldende.
En del av dette er problemstillingen Arne Helge Teigen tok opp i Dagen torsdag. Spørsmålet om hvorvidt Jesus gjorde sine undergjerninger i kraft av sin guddommelighet eller i kraft av sin åndsutrustning er, særlig for mange karismatikere, relevant med tanke på hvorvidt det er mulig for hans disipler i dag å gjøre lignende gjerninger i kraft av den åndsutrustning de måtte ha. Det er prisverdig at Teigen går grunnleggende til verks og drøfter Johnsons kristologi.
Enhver åndelig praksis må vurderes i lys av det gudsbildet og den teologien som ligger til grunn. Johnsons grunnleggende posisjon er slett ikke uvanlig blant karismatiske kristenledere. Og han vil antakelig ikke kjenne seg igjen i Teigens kritikk om at dette synet nødvendigvis medfører noen endring i synet på Jesus som sann Gud og sant menneske. Også her er det derfor grunn til å håpe at debatten kan fortsette slik at posisjonene kan bli ytterligere avklart.
Blant de nordmennene som har besøkt Bethel-menigheten er nok som nevnt den sterke vektleggingen av overnaturlige helbredelser blant de viktigste inspirasjonskildene. Synet på helbredelser vil variere med tanke på hvilken teologisk leir man tilhører. En del kristne ser med økende undring eller misnøye på avstanden mellom den hverdagen vi leser om i evangeliene, og den hverdagen vi opplever som kristne i Vesten i dag.
Så spørs det i hvilken grad vektleggingen av helbredelsene beveger seg i retning av å «hjelpe Gud» gjennom å ville bevise hans rike med observerbare tegn. Jesus advarte som kjent mot at en «ond og utro slekt» som «krever tegn» ( Matt 16:4). Og vi skal selvsagt ikke glemme Mesterens formaning til Tomas: «Salige er de som ikke ser, og likevel tror» ( Joh 20:29).
På den annen side er det grunn til å tenke over om vi i vår del av kirken har vært for lite oppmerksomme på noen av gudsriketegnene som vi kjenner fra Bibelen. Også innen rammene av luthersk teologi skulle det klart være rom for at for eksempel bønn for syke får en mer sentral plass.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Frem til Jesu gjenkomst befinner den kristne kirke seg i et vedvarende «allerede, men ennå ikke». Det kan være krevende både for dem som vil ha evigheten på forskudd, og for dem som har for små forventninger til hva Gud kan og vil gjøre blant oss i dag. Men det er i denne spenningen den kristne kirken lever.
