FNs migrasjonsplan en ny spiker i kisten til nasjonalstaten.

”Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. ”

FNs migrasjonsplan som skal underskrives 10-11.desember i Marrakech, er en ny spiker i kisten til nasjonalstaten og et kvantesprang for politikere som ønsker mer overnasjonalitet og globalt styre.

Vi har allerede FNs flyktningekonvensjon som skal regulerer og styre flyktningepopulasjoner under ledelse av UNHCR. Unntaket er UNRWA som styrer den såkalte “palestinske” flyktningepopulasjonen, som fungerer motsatt av UNHCR. UNHCR løser flyktningeproblemer, UNRWA opprettholder sitt. Vi skal la den debatten ligge. Poenget er at for flyktninger har vi et internasjonalt samarbeidssystem implementert allerede.

Når det gjelder innvandring, er det opp til den enkelte nasjonalstat å bestemme visum og oppholdsregler, og dette har FN overhodet ingenting med å overstyre. Det vil være de ulike lands økonomiske, religiøse, etniske og sikkerhetspolitiske behov som blant annet definerer visumregler og oppholdstillatelser.

FN har nå utarbeidet en global plan for migrasjon. Det spesifiseres at dette er noe annet enn flyktninger, og tydeliggjør dermed at vi snakker om forhold som kommer i kategorien innvandring
hvor visum og oppholdstillatelser defineres av nasjonalstaten. Men det har FN tenkt å gjøre noe med.

FN selv opererer med minimum 258 millioner migranter i verden i dag, og det tallet vil øke. Det fremstilles i dette dokumentet som om migrasjon er et uavvergelig fenomen, og at det
nå er en global agenda å hjemle retten til å dra dit man selv finner det for godt. Samtidig sies det at avtalen er ikke-bindende, hvilket er en direkte undergraving av avtalens egen intensjon og iboende forpliktelser ved underskriving. Internasjonal lov er ikke et vedtatt og ferdig lovverk, slik nasjonale lover vedtatt i et lands nasjonalforsamling er. FN er ikke et verdensparlament. Internasjonal lov dannes gjennom konsensus mellom nasjonalstater, og derfor vil denne avtalen kunne få status som internasjonal lov gjennom konsensus av de underskrivende statene. Derfor er teksten om ikke-bindende avtale selvmotsigende, og i realiteten målrettet villedende.

I avtalens innledning punkt 8 finner vi følgende: ” Migrasjon…. vi erkjenner at dette er en kilde til velstandsutvikling, innovasjon og bærekraftig utvikling i vår globaliserte verden.”
Smak på setningen, en mer pompøs og svulstig formulering hentet fra en virkelighetsfjern verden skal man lete lenge etter. Enorme kostnader, terror, destabilisering og uro, er en side av realiteten i Europa ved ukontrollerte migrasjonsbevegelser. Asylinstituttet vil i realiteten bli opphevet ved å innføre migrasjon som en rettighet. Hva da med de som flykter fra forfølgelse og undertrykkelse og som trenger prioritet? Nasjonalstatens rett til selv å styre og regulere adgang til riket er effektivt underminert.

Grunnen til at folk ønsker å migrere er først og fremst dysfunksjonelle stater. De samme statene sitter nå i FN og ønsker å fortsette sin dysfunksjonalitet og opprettholde regimer som ikke bryr seg om sine borgere, ved å sende sine borgere til først og fremst Europa og Vesten. Kravene som legges på våre vestlige nasjoner her er omfattende og vil koste astronomiske beløp. Krav til jobb, rettigheter, pensjoner og familiegjenforening skal ligge som en forutsetning, og det når retten til selv å regulere innvandring i nasjonalstaten er fjernet.

Medier og internettbaserte publikasjoner skal straffes økonomisk og rettslig hvis de fremstår som negativ til migrasjon og det ”i full respekt for pressefriheten”. Teksten i dokumentet er full av selvmotsigelser og svulstigheter, akkurat slik at dagens politikere kan selge den retorisk til befolkningen uten å avdekke den reelle substansen i dokumentet.
Det er en grunn til at verdens mest populære land blant flyktninger og migranter, USA, har sagt nei til avtalen. Østerrike, Australia, Kroatia, Ungarn, Tsjekkia og Polen har satt foten ned.

I denne avtalen sidestilles alle kulturer og regimer. Dermed undergraver man erkjennelsen av hvorfor man ikke migrerer til Nigeria, Saudi Arabia, Iran, Kina, Zimbabwe eller Nord-Korea. De landene hvor man har valgt politiske filosofier, økonomiske strukturer og ideologiske plattformer hvor folk er fri og kan realisere sitt potensiale er selvsagt mottakerland. Det er de vestlige landene bygget på kapitalisme og den kristne arv. Disse landene skal nå fratas råderetten over egen politikk, og påtvinges en multikulturell, kulturrelativistisk og globalistisk overnasjonalitet, som vil føre til en endelig uthuling av nasjonalstatens selvråderett, og dermed avvikling av frihet og trygghet. Nettopp det migranter, fullt forståelig, vil søke seg til, blir underminert i prosessen.

Denne avtalen har ingen partier på Stortinget varslet noe om i sine programmer.
Jeg vil tro at et stort flertall av Stortingets representanter ikke kjente til arbeidet med avtalen da de ble valgt i 2017. Tausheten både i de etablerte mediene og i det politiske ordskiftet er overdøvende. Både Regjering og Storting opptrer ekstremt arrogant overfor sine oppdragsgivere, folket, når denne signering skal forbigås i taushet og under radaren, overlatt til ansiktsløse byråkrater i UD. Et forvarsel om nettopp den undergraving av folkestyret som globaliseringen representerer. Jeg forventer i det minste at Senterpartiet, KrF og FrP nå går på barrikadene. Er det en sak som enten skulle vært avklart i forkant av et valg, eller lagt ut til folkeavstemning, så er det denne. Men som kjent liker ikke Høyre folkeavstemninger, da folket ikke vet sitt eget beste annet enn å stemme ved valg hvor partistrukturen i dag har fått mer makt enn det velgermakten kan påvirke.

Norge må si NEI til denne avtalen. Dersom FrP ikke går ut av regjeringen eller får stanset signeringen, er troverdigheten borte. Dersom Senterpartiet ikke trekker i nødbremsen kan deres desentraliseringspolitikk legges i skuffen, det blir bare retorikk. Dersom KrF blir sittende rolig i sin unnfallenhet, er deres høye patos om menneskeverd og varme samfunn et selvbedrag.

FNs globale plan for migrasjon tar hensyn verken til nasjonene mennesker forlater eller nasjoner migranter reiser til. Det er faktisk ikke en plan som har menneskers beste interesser i fokus. Denne planen handler om overnasjonal befolkningskontroll, og særskilt legger det press på vestlige land for å ta fra dem muligheten til å begrense populasjonsstrømmer slik vi nylig har vært vitne til i Europa.

Dette er kritisk for Norge.

Erik Selle

Partileder

PDK