SEND INN INNLEGG
En barmhjertig samaritan
Del
Kan­skje vi bør fo­ku­se­re mer på de små, med­men­nes­ke­li­ge ges­te­ne, som kan bygge opp troen på men­nes­ket igjen, skriver Shoaib Sultan.

Det er et ord­tak på urdu som snak­ker om men­nes­kets iboen­de ka­pa­si­tet til å opp­fø­re seg verre enn det vil­les­te beist på den ene siden, og bedre enn en engel på den andre.

Det hen­der vi bør fo­ku­se­re litt mer på det siste og ikke bare det førs­te.

Det er klart at gru­som­me hen­del­ser gri­per blik­ket og er let­te­re salgs­stoff i medie­ne. Kon­flik­ter er bedre til å selge enn man­gel på dette. Imid­ler­tid kan det være at man bør sette fokus på noen gode his­to­ri­er der ute også.

Ek­semp­le­ne fin­nes nem­lig der bare noen er vil­lig til å se dem. Jeg snak­ker ikke om noen store brag­der, selv om de fin­nes også, men små med­men­nes­ke­li­ge ges­ter.

Bussjå­fø­ren Sur­jit Singh Virk fra Van­cou­ver for­tel­ler til avi­sen To­ron­to Sun om en pas­sa­sjer som kom på bus­sen. Han hadde ikke sko, men to plast­po­ser sur­ret rundt føt­te­ne. Man­nen var ge­ne­relt dår­lig kledd, og satt alene fordi ingen ville sitte ved siden av ham.

En per­son kom­mer på bus­sen, ser på man­nen og føt­te­ne hans og set­ter seg sam­men med ham. Uten å si noe mer tar han av seg sko og sok­ker, gir dem til ham og sa « du kan ta disse, ikke tenk på meg, jeg bor like ved og kan gå », og gikk av bus­sen før den andre kunne si noe eller svare.

Virk, som ble både sjok­kert og rørt av det som skjed­de fikk sum­met seg og tok et bilde med mo­bi­len sin av man­nen som går bort­over bar­fot.

Etter hvert fikk man tak i denne hjel­pe­ren, men han ba vel­dig inn­sten­dig om ikke å bli iden­ti­fi­sert i avi­sen. Han for­tal­te at han er tro­en­de mus­lim, og at han tror på at man skal hjel­pe for å hjel­pe, og ikke for å dyrke seg selv.

Det er en ha­dith, en for­tel­ling fra pro­fe­ten Mo­ham­med som går på dette med vel­de­dig­het hvor han sier noe slikt som at om man gir med den høyre hån­den bør ikke den venst­re hån­den vite om det. Altså at hen­sik­ten med å hjel­pe aldri må bli å dyrke seg selv.

Virk for­tel­ler også om den sjok­ker­te man­nen som fikk hjelp som ble sit­ten­de med gaven han fikk en liten stund før han tok det på. «Skjed­de dette vir­ke­lig? For en flott fyr!» Var alt han fikk sagt.

Den lo­ka­le mos­ke­en ble kon­tak­tet og spurt om dette var i tråd med islamsk prak­sis. De kunne be­kref­te og sa at de var glade for at noen mus­li­mer opp­fø­rer seg i tråd med idea­le­ne.

En annen his­to­rie fra New York: Isaac Theil, en litt eldre jø­disk mann med ka­lott sit­ter på t-ba­nen. En ung, svart mann kom­mer på og sit­ter seg ved siden av ham. Man­nen er ty­de­lig trøtt, og fal­ler litt se­ne­re i søvn på skul­de­ren til Theil. Hel­ler enn å dytte ham vekk eller rea­ge­re på det, sit­ter Thiel bare stil­le og lar den unge man­nen sove. Han blir spurt av en med­pas­sa­sjer om det ikke er ube­ha­ge­lig og om de ikke skal vekke den unge man­nen. «Nei, stak­ka­ren er jo stup­trøtt, og vi har vel alle vært der, la ham sove», var sva­ret.

Man­nen , som ingen har fun­net ut hvem er, sov på skul­de­ren til Theil under hele den time­lan­ge turen. En av med­pas­sa­sje­re­ne tok et bilde av det hele, og la det ut på so­sia­le medi­er. Res­ten er in­ter­nett-his­to­rie.

Bil­det fikk over en mil­lion likes, og har blitt delt flere hund­re tusen gan­ger. Ho­ved­per­sonen fant ut om det da en nevø så at bil­det han delte var av on­ke­len, og flere men­nes­ker i hans nære krets sier at dette er en vel­dig ty­pisk opp­før­sel for Theil.

Han selv skjøn­ner hel­ler ikke hvor­for saken får så mye opp­merk­som­het. Avi­sen Huf­fing­ton Post som skrev om saken tok kon­takt med Rab­bi­ner Brad­ley Hir­sch­field, som er pre­si­dent i The Na­tio­nal Jewish Cen­ter for Lear­ning and Le­a­dership. Han mente at dette var en per­fekt de­mon­stra­sjon av hvor­dan vi skal fo­ku­se­re på em­pa­ti mot andre.

Å huske hvor­dan det selv var å lide, og å hjel­pe andre i en vans­ke­lig si­tua­sjon er en vik­tig del av jø­disk lære, mener han.

Men vi be­hø­ver ikke gå så langt hel­ler og det hand­ler ikke nød­ven­dig­vis om re­li­gion.

SOS barne­byer hadde en kam­pan­je tid­li­ge­re i år hvor de gjor­de et for­søk. De plas­ser­te en ung gutt på en busstopp tyn­kledd. Han fry­ser. De ville finne ut om forbi­pas­se­ren­de voks­ne ville hjel­pe gut­ten ved å tilby ham sine egne klær. Vel­dig mange folk gjor­de nett­opp det, og vi­deo­en gikk som en far­sott i so­sia­le medi­er.

Po­en­get til SOS barne­byer var å få folk til å tenke på barn i Syria og få folk til å støt­te ar­bei­det med å skaf­fe vin­ter­klær til barn på flukt i lan­det .

Tan­ken var da at folk som ten­ker over denne typen ting fak­tisk ut­vik­ler mer em­pa­ti, og som en hjelpe­or­ga­ni­sa­sjon er jo SOS barne­byer in­ter­es­sert i at folk skal gi mer. Hvor­dan vi ten­ker om hver­and­re fav­ner så mye bre­de­re enn bare det. Eller som Thiel ut­tryk­te det, «kan­skje kan vi bare fo­ku­se­re på å være snil­le­re mot hver­and­re», det er vans­ke­lig å være uenig i det!

Les mer av det Shoaib Sultan har skrevet - eller Dagen har skrevet om ham