Elsk menigheten
Med tilstrekkelig tyngde og kraft i stemmen sa professoren: «Snakk ikke sånn om menigheten! Jesus ser det som verdt å dø for den og komme tilbake for å hente den. Vær varsom hvordan dere omtaler den!» skriver Øystein Gjerme.
Vi var ikke mange i klasserommet på teologistudiet da professoren tilnærmet mistet besinnelsen. Det var et stykke ut i semesteret, og diskusjonen dreide seg om menighetens indre liv. Ikke en enkelt menighet, men menigheten generelt.
En av de mer kritiske røstene i klassen hadde ordet, og det var ikke første gang «menigheten» ble omtalt i svært negative ordelag. Trangsynte, selvopptatte, konservative, motvillige til endring. Jeg har aldri glemt reaksjonen, for den har lærte meg noe.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Med tilstrekkelig tyngde og kraft i stemmen sa professoren: «Snakk ikke sånn om menigheten! Jesus ser det som verdt å dø for den og komme tilbake for å hente den. Vær varsom hvordan dere omtaler den!»
Jeg har aldri glemt den timen, og har selv videreformidlet denne tydelige meldingen i møte med tvilsomme holdninger. Vi må ikke glemme at vi har med Kristi brud, Kristi kropp, Guds folk å gjøre. Vi må være varsomme med hvordan vi omtaler og behandler det kjæreste Jesus har.
I norsk bedehus- og frimenighets-sammenheng oppfattes lokale menigheter som noe som tilhører folket. På mange måter er det riktig, fordi de er blitt til gjennom det engasjementet som et gitt antall mennesker har vært villig til å investere over tid.
Men når det har gått lang tid, så består menigheten etter hvert av mange mennesker som ikke lenger er så nær de opprinnelige intensjonene. De har havnet på avstand, mistet interessen eller blitt passive. Årsakene kan være mange. Men denne avstanden viser seg å være svært farlig.
I klasserommet på teologistudiet var det en av dem som hadde kommet på avstand som snakket høyest og mest kritisk. Det bruker å være sånn. Når man har mistet nærheten og dermed respekten, og dessverre også kjærligheten, så skjer det kritiske. Man blir kritisk.
Det brennende engasjementet for, og kjærligheten til, menigheten burde være et kriteriet for å få være meningsberettiget. Om det blir for drøyt å si, så bør det i alle fall være kriteriet for beslutningsrett.
Det er dessverre flere eksempler i nyere tid i norsk menighetsliv hvor fremtidsplaner har blitt nedstemt i menighetsmøter fordi passive og perifere medlemmer har blitt mobilisert.
For mange av disse ble det med det ene menighetsmøtet, før de igjen overlot den krevende oppgaven av å løse fremtidsutfordringene til dem som er tilstede både med hode og hjerte på fast basis.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg tror at fremtidens menighet tilhører alle mennesker, men at den må bli ledet av dem som elsker den. Med vilje, vett og vedtekter må vi rigge oss slik at vi kan elske den lokale menigheten fremover. En god test på hvordan man ligger an, er å kjenne på følelsen etter at man har lest noe slikt som dette.
Øystein Gjerme
pastor i Salt Bergenskirken
