Den norske kirke ut av komfortsonen

Den siste uka har Den norske kirkes julekalender blitt heftig debattert i mediene. Jeg er ikke overrasket over at denne debatten kom, og jeg tror folkekirken vinner på å ta den.

Hvor­for i all ver­den skal Den nors­ke kirke ha en jule­kam­pan­je der vi skri­ver ar­tik­ler om au­pai­rer, pyn­ting av jule­tre og kom­mer med tre­nings­tips? Hvor­for deler vi ikke bare det vakre jule­bud­ska­pet?

Inn­imel­lom tren­ger vi å se inn i oss selv og på sam­fun­net rundt oss med et kri­tisk blikk. Det kan være ube­ha­ge­lig. Mange har rea­gert skarpt på at vi som kirke lager en iro­nisk ar­tik­kel om au­pai­rer. Denne ar­tik­ke­len er skarp - det inn­røm­mer jeg gjer­ne. Men in­spi­ra­sjo­nen til denne ar­tik­ke­len er hen­tet fra vir­ke­lig­he­ten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På nett fin­nes det et dis­ku­sjons­fo­rum hos en au­pair-agent der man i ramme alvor dis­ku­te­rer om au­pai­ren skal få jule­gave eller være med på jule­bil­det. Det be­kym­rer meg at vir­ke­lig­he­ten ser slik ut. Og jeg vil at vi skal tenke over vir­ke­lig­he­ten.

For å si­te­re en kro­nikk av Mette Vår­dal i avi­sen Vårt Land: «Jeg vil ris­tes litt, bli ut­ford­ret og av­krevd selv­re­flek­sjon. Det er godt mulig jeg kan bli et bedre men­nes­ke». Dette si­ta­tet for­tel­ler meg at vi langt på vei har lyk­kes med vårt mål. Å finne bud­skap som sti­mu­le­rer til re­flek­sjon og etter­tan­ke. Jeg tror ikke vi hadde opp­nådd det om vi hadde brukt en mo­ralsk peke­fin­ger.

Humor og ironi er vans­ke­lig. De til­bake­mel­din­ge­ne vi har fått, viser at mange er støtt på vegne av andre. De er be­kym­ret for and­res fø­lel­ser og re­ak­sjo­ner. Jeg syns vi skal ta an­svar for egne fø­lel­ser og ikke un­der­vur­de­re andre. Det hen­der folk blir støtt av kir­kens bud­skap eller måten det for­mid­les på. Det skal møtes i sam­ta­lens og sjele­sor­gens rom.

Høy­ti­den på­vir­ker oss alle. So­sia­le medi­er er blitt ut­stil­lings­vin­du for jule­for­be­re­del­se­ne, og vi har fått god an­led­ning til å måle vår vel­lyk­ket­het eller til­kort­kom­men­het mot and­res. Vi har for­vent­nin­ger til tra­di­sjo­ner, sam­vær, god mat og pre­san­ger. Andre gruer seg fordi de fryk­ter en­som­het, fordi de ikke kan inn­fri for­vent­nin­ger eller fordi de sav­ner noen.

Det lig­ger mye om­sorg i øns­ket om å for­be­re­de en per­fekt jul. Men hel­dig­vis er ikke det vik­tigs­te med jula av­hen­gig av våre an­stren­gel­ser. Kir­kens jule­bud­skap er at Gud ble men­nes­ke. Født i en stall. Sår­bar og av­hen­gig av et van­lig for­eldre­pars om­sorg og kjær­lig­het. Sånn er det å være men­nes­ke.

Vi er sår­ba­re og av­hen­gi­ge, av Guds nåde og av med­men­nes­kers varme og hjelp. Jula min­ner oss om det. På godt og vondt min­ner den oss om det.

Hva mener du? Treffer Den norske kirke blink med julekampanjen sin? Bruk kommentarfeltet til å si din mening.

Trude Evenshaug

Kommunikasjonsdirektør i Den norske kirke

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Biskop slakter kirkens jule-ironi