Børre Knudsens intensjoner
Når Børre Knudsen nå igjen blir forsøkt fratatt sin analytiske kraft, viser det hvor betent abortsaken er, og hvor sårbar den gjeldende loven er for kritikk. Kampen er på ingen måte over, skriver Tarjei Gilje.
Børre Knudsen har i mange år vært en av landets mest kontroversielle personer. I etterkrigstidens Norge er det ikke mange som har vakt så sterke følelser.
Men mange kontroverser fremstår mindre dramatiske når man betrakter dem på avstand. Slik er det også med Børre Knudsens kamp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På arkivbilder fra 1980-tallet kan man formelig se forakten i blikket på noen av hans meningsmotstandere. På grunn av alder og helsetilstand utgjør han ikke lenger den samme trusselen mot dem som forsvarer praksisen med selvbestemt abort.
Derfor har filmen om ham vakt færre og svakere reaksjoner enn den hadde gjort om den kom for ti år siden.
Niels Christian Geelmuydens bok med samme navn, som kom mens striden var på sitt mest intense, var nok mye mer av en rød klut.
Med dette utgangspunktet har det vært ekstra interessant å lese anmeldelsene av filmen. Det samlede inntrykket er, kanskje ikke så overraskende, at en del av anmelderne anmelder Børre Knudsens kamp like mye som de anmelder filmen.
Det er en ærlig sak å ha forutsetninger og å vurdere et kunstnerisk produkt ut fra disse. Men når en skal vurdere et annet menneskes innsats, er det en fordel om man prøver å sette seg inn i dette menneskets egen tankeverden for å forstå hvorfor noen handler slik de gjør.
Det svekker anmeldelsens kvalitet om man overser Børre Knudsens intensjoner og nøyer seg med å legge sin egen analyse til grunn.
I tilfellet « En prest og en plage» får vi et talende eksempel på dette når Knudsen retorisk spør: Hvem er gal? Spørsmålet kommer når han selv ligger på sykehus og vet at kanskje blir barn drept der og da, nærmest i rommet ved siden av.
Knudsens kamp hadde dette klare utgangspunktet, at hvis man graderer fosterets verdi til noe mindre enn et menneske, har man i praksis åpnet for å gradere alle menneskers verdi.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvis man mener at abort er fosterdrap, hvilke virkemidler er da tilstrekkelige, ja, nødvendige? Hvis det var fødte barn det var snakk om, ville det da ha vært tilstrekkelig å skrive leserinnlegg i avisene?
Filmens regissør Fridtjof Kjæreng belyste dette interessant i Dagsnytt Atten-debatten torsdag. Mens en del har kritisert Børre Knudsen for å ha brukt for sterke virkemidler, viste Kjæreng til at Knudsen i sin tid ble kritisert for det motsatte - for bare å være en retoriker.
Hvis han virkelig mente alvor med det han sa, burde han ha hatt en maskinpistol fatt. Men det kunne han selvsagt ikke, hadde Knudsen forklart, for han er ikke Gud.
Når Børre Knudsen nå igjen blir forsøkt fratatt sin analytiske kraft, viser det hvor betent abortsaken er, og hvor sårbar den gjeldende loven er for kritikk. Kampen er på ingen måte over.
Tarjei Gilje
redaktør i Dagen
