Aktiv dødshjelp, samfunnet eller pasienten?

Et problem med aktiv dødshjelp er at det hele tiden fokuseres på at alle mennesker skal ha selvbestemmelse over eget liv.

Men er det største problemet egentlig den syke personen, eller heller samfunnets toleranse for å se lidelse? Ofte er det kanskje den som er syk som prøver å finne mening i det lille livet de har, kanskje den personen til og med tenker veldig mye på andre i disse periodene. Så hvis noen kommer og skal si at den personen ikke har noe å leve for. Hvem kan bestemme det over andre mennesker? Det kan sikkert være lett å overtale noen syke mennesker til å ta selvmord.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Endel syke mennesker, som er veldig modeig vil nok dø, og klarer å ta dette valget selv. Det har jeg sett f.eks i denne vg artikkel: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/VmPd3/jan-petter-har-bestilt-assistert-selvmord-i-sveits

Men å formalisere døden på en slik måte er å dumpe en stor bør over på den syke synes jeg er umoralsk. Det er så mange faktorer i spill.

Men hvis vi tar Freud sitt liv: Så fikk han assistert selvmord (jeg har bare lest om dette gjennom boka Marx, Freud og Einstein: Heroes of the Mind, og har minimal kunnskap om hva som egentlig skjedde utover det som stod der). Jeg vet ikke hvordan f. eks kreftpasienter dør i Norge i dag, men går det ikke an å ha litt menneskelighet og skjønn oppi det hele. Menneske er dynamisk. Hvis man ser et menneske er veldig sykt kan man kanskje gi en dose morfin osv, hvis man leser personen slik. Noen ganger trenger et menneske mot til å ta det hoppet. Og plutselig en dag er han kanskje klar.


Men å formalisere aktiv dødshjelp på måten det snakkes om i media høres helt forferdelig ut på meg. Mindre lover og mer skjønn høres bra ut.