Når åpenhet forfører

Organisasjonen Åpen folkekirke har anti-kirkelig karakter. Den er som en kropp som vil frigjøre seg fra sitt hode.

«Åpen folkekirke» er navnet på en ny organisasjon som ble stiftet 11. juni i år med Sturla Stålsett som styreleder.

Stålsett er nylig tilsatt som professor ved Menighetsfakultetet! Organisasjonens hovedformål er at Den norske kirke skal vigsle og velsigne to av samme kjønn i ekteskap. Navnet er neppe tilfeldig valgt.

Åpenhet er et blitt et program for folkekirken. Og rett forstått gir det et positivt signal. Kirkedøren skal stå åpen for alle. Evangeliet om syndenes forlatelse kjenner ingen grenser. Frelsens gave er tilgjengelig for alle som vil motta Kristus som frelser og herre i sitt liv.

Men kirken omfatter ikke alle. Den kirketenkning som Åpen folkekirke representerer har intet grunnlag verken i Bibelen eller i kirkens bekjennelse. I kirkens bekjennelsesskrift Augustana VII står det at «kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rettelig. Og til sann enhet er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene».

De hellige er betegnelsen på Guds folk, de som er blitt Guds barn ved troen på Kristus. Ved troen er de blitt tilregnet Kristi rettferdighet og blitt hellige i Guds øyne. Bare Gud vet hvem disse er. Men kirken har ytre kjennetegn. Det viktigste er at evangeliet blir forkynt og lært i samsvar med Den hellige skrift.

Evangeliets lære omfatter her ikke bare læren om Gud og frelsen, men også etikken. Enhver livsførsel som strider mot Guds bud og formaninger undergraver Guds autoritet og lære. Biskopene erkjenner i sin siste uttalelse om homofilt samliv at uenigheten i Bispemøtet om kirkelig vigsel av likekjønnede par angår et vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke, nemlig forståelsen av ekteskapet.

Verken flertallet eller mindretallet finner imidlertid at uenigheten er av en slik karakter at den rokker ved vår felles forståelse av evangeliet. Et samlet bispemøte konkluderer derfor med at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.

Her gjør bispekollegiet en fatal feil, idet samlivsetiske spørsmål ikke betraktes som en del av evangeliet. Når Augustana VII taler om evangeliets lære, er det her ikke tale om evangeliet til forskjell fra loven, men om Bibelens samlede læremessige budskap.

I 1.Tim 1:8–11 ser vi hvordan Paulus bruker evangeliet i denne betydning når han skriver: «Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære. Dette er i samsvar med evangeliet om herligheten hos Gud, den salige, det evangeliet som er betrodd meg.»

Her ser vi at samleie mellom to av samme kjønn hører med blant de ting som strider mot den sunne lære, det evangeliet som Paulus var betrodd.

Å velsigne og vie to personer av samme kjønn i ekteskap er vranglære som ødelegger kirkens enhet.

Den åpenheten som «Åpen folkekirke» ønsker seg, er åpenhet for en vranglære som Skriften med sterke ord advarer imot. En slik læreoppløsende åpenhet er forførende og underminerer kirken som trosfellesskap.

I Ef 4:14–16 bestemmes den kristne enheten ved en avgrensning mot vranglæren og en tilslutning til sannheten, representert ved Kristus som er hodet for menigheten:

«Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.»

Budskapet om syndenes forlatelse skal forkynnelse for alle. Men Guds rike er bare tilgjengelig for den som vil gå gjennom døren:

Kristus (Joh 10:9). Jesus har selv sagt: «Ikke enhver som sier til meg Herre, Herre! Skal komme inn i Guds rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» (Matt 7:21).

Sanne kristne er de som hører sin hyrdes røst og følger ham (Joh 10:4).

Kristus vil være både Frelser og Herre. Mennesker som forkaster Guds vilje og bevisst fortsetter å leve i strid med Hans bud, tilhører ikke Guds rike. De lever under Guds vrede. En kirke som ikke formaner dem til omvendelse, men tvert imot vil velsigne deres liv, er blitt en forførende institusjon.

Den moderne sekulære liberalismen fremholder at ethvert menneske skal få tro og leve som de vil, så sant de ikke skader andre eller begrenser andres frihet. Tro og samliv er en privatsak. Dersom denne ideologien vinner innpass i kirken, kan kirken ikke overleve som kirke. Dersom ikke det sjette bud skal forstås som en sperre for et samliv mellom to av samme kjønn, har kirken intet grunnlag for å ta avstand fra noen form for seksuell aktivitet som skjer frivillig mellom voksne mennesker.

Organisasjonen Åpen folkekirke har anti-kirkelig karakter. Den er som en kropp som vil frigjøre seg fra sitt hode. Istedenfor å være tro mot sannheten i kjærlighet, forråder den sannheten ved å omdefinere kjærligheten til å omfatte løgnen.

Guds hellige kjærlighet, som ifølge 1.Kor 13:7 «ikke gjør noe usømmelig», blir omtolket til en kulturliberal toleranse som ikke kjenner forskjell på sømmelig og usømmelig. Forståelsen for hva en kirke er brytes ned.

Skillet mellom kirken og verden er fjernet. Fortapelsen blir fortiet. Slik blir åpenhetsidealet forførende.