Samlivsetikken og folkekirken

Vi kan ta på alvor at Den norske kirke er splittet og begynne å diskutere om det er andre måter å komme til rette med dette på enn å vente til den ene part har overkjørt den andre.

Samlivsetikk-debatten avslører en dypt splittet kirke hvor uenigheten gjelder adskillig mer enn samlivsetikk.

Som aksjonen «Åpen folkekirke» prøver å få fram, dreier dette seg ikke minst om folkekirkens framtid.

Hvis kirken må velge, skal den da prioritere sin læremessige integritet eller skal den prioritere det medlemmene opplever som relevant?


Tradisjonelt har Den norske kirke håndtert denne utfordringen ved å la den folkekirkelige tyngdekraften styre utviklingen. En har gitt rom for protestene og innvendingene fra dem som har ment at dette svekket kirkens integritet og latt både prester og andre få komme med systemkritiske synspunkter. Men en har grepet inn om disse synspunktene og de ble så sterkt markert at de truet harmonien mellom kirke og folk.

Det er mange grunner for at dette er blitt slik.

Den norske kirke er organisert som folkekirke, og vil som de fleste organisasjoner primært prøve å opprettholde seg selv, blant annet ved å rekruttere ledere som har dette som overordnet målsetning.

Det er derfor ingen tilfeldighet atBispemøtet er blitt den mest konservative institusjon i kirken i den forstand at det er biskopene som sterkest forsvarer folkekirken og går lengst i å gjøre det folkekirke-ideologien krever av dem.

 Det er dette som er deres primære oppgave, og de ville sage over den grenen de sitter på om de skulle prioritere kirkens integritet på en måte som truet dens identitet som folkekirke.


DaKirkemøtet i vår ikke vedtok de foreslåtte tilpasninger i samlivsetikken, ble dette opplevd som et forsøk på å oppheve denne folkekirkelige tyngdekraften, og det er antagelig første gang et representativt kirkelig organ i nyere tid gjør dette på en så entydig måte.

Dette kom åpenbart overraskende på dem som ønsket en tilpasning av den kirkelige ekteskapstenkningen til statens ekteskapslov. Kanskje følelsen av å være på parti med den folkekirkelige egenlovmessighet førte til at behovet for å begrunne den ønskede endring ikke ble tatt tilstrekkelig alvorlig.

Mye tyder i hvert fall på at Kirkemøtets flertall har funnet det fikenbladet som skulle dekke over tilpasningsstrategien denne gang rett og slett er blitt for lite, og derfor ikke lenger har villet være med på ferden.

Den norske kirke er organisert for å være den religiøse institusjon for et religiøst og moralsk relativt homogent folk. Når folket ikke lenger er slik, vet den derfor ikke hva den skal gjøre.

Noen vil mene at en slik situasjon må det kunne stilles radikale spørsmål om denne organisasjonsformen er den rette.

Fordi den organisasjonsmessige oppdrift er innrettet på å forsvare status quo, vil det imidlertid gjerne være en iboende tendens til at de som stiller radikale spørsmål marginaliseres, og slik er det også i Den norske kirke.

Dermed driver kirkeskuten videre mot nye utfordringer med et mannskap som er grunnleggende uenig om hvor kursen bør gå, og med et lederskap som åpenbart ikke makter å sette den på en måte som kan samle og gi ny frimodighet.

Det er to måter å håndtere denne situasjonen på.

Enten kan vi fortsette å la kirkeskuten drive videre til de som ønsker å endre samlivsetikken har tvunget sitt standpunkt gjennom, eller saken har mistet sin folkekirkelige oppdrift og brenner ut på grunn av manglende interesse i den offentlige opinion.

Tross alt er det vel en grense for hvor lenge spørsmålet om hvor homofile (ikke) skal gifte seg kan forvente plass på avisens førstesider.

Eller vi kan ta på alvor at Den norske kirke er splittet og begynne å diskutere om det er andre måter å komme til rette med dette på enn å vente til den ene part har overkjørt den andre.

Biskopene tør ikke ta i dette; det vet vi. Men kanskje andre kunne ta et initiativ til å få i gang en debatt om hvordan vi kan forholde oss til en kirke som er fundamentalt uenig med seg selv om hvor veien går videre?