Tostatsløsningen – en fredsillusjon

Ingen har fått så mange muligheter til å vise sin fredsvilje som araberne i denne konflikten. Terror, krig og brutte løfter belønnes med mer penger og krav om Israelsk tilbakeholdenhet.

En av de best og mest empirisk dokumenterte mislykkede politiske løsningene i moderne historie, er tesen om land for fred i den arabisk-jødiske konflikten vedrørendeIsrael.

Selve ideen om avståelse av landområder fra et offer for angrepskrig er et avvik fra internasjonal orden. Likevel møtes Israel med dette kravet igjen og igjen fra miljøer vel vitende om at sårbarheten som blottlegges vil redusere evnen til sikkerhet og trygghet for sivilbefolkningen.

Palestina har historiskaldri definert en etnisk folkegruppe. Det britiske Palestina-mandatet fra Folkeforbundet etter Første Verdenskrig var et mandat til å opprette et hjemland for jødene i deres gamle kjerneområder.

Hele den arabiske verden ble konstituert i nye nasjonalstater etter Det ottomanske imperiets fall. Det franske mandatet forSyria ogLibanon etablerte to stater, Libanon og Syria.Saudi-Arabia ble gitt til Ibn Saud for hans støtte i kampen mot tyrkerne, og den hashemittiske kongefamilien ble gitt å styre de nydannede landeneIrak ogJordan.

Jordan ble opprettet på 77 prosent av landområdet som Folkeforbundet opprettet for et jødisk hjemland.

I perioden 1917–1948 hvor Haj Amin el-Husseini vokste frem til å bli stormufti avJerusalem, og den fremste eksponent forjødehat i regionen, ble kravet om en stat for en palestinsk nasjonal identitet aldri fremmet, selv om de andre nasjonalstatene ble dannet. Forklaringen er enkel, denne identiteten eksisterte ikke.

Likevel iverksatte Husseini pogromer mot jødene, etnisk renset Hebron i 1929 i en by hvor jøder og arabere hadde bodd sammen siden Abrahams tid, og var en nær alliert avAdolf Hitler i den nazistiske perioden. Han etablerte blant annet SS divisjon Handschar med bosniske muslimer i 1943, etablert for å bidra i jødeutryddelsen.

Haj Amin el-Husseini burde vært stilt til ansvar i Nürnberg-domstolen etter krigen, men det ble han aldri.

Denne relasjonen mellom islamismen og nazismen har aldri hatt sitt egentlige oppgjør. Senest i 2002, åtte år etter å ha blitt tildeltNobels Fredspris, omtalte leder for den Palestinske Selvstyremyndighet,Yasser Arafat, el-Husseini som deres helt i det han påpekte at den vestlige verden kjente godt til sistnevntes nære samarbeid med nazistene og at Arafat selv var en del av hans tropper.

DaIsrael bleetablert i 1948 og fem arabiske armeer angrep den bittelille jødestaten, var det aldri et spørsmål om urettferdighet for et folk som var forbigått, eller at jødene tok landet fra et palestinsk folk.

Den kjente avisen, i dagJerusalem Post, het til å begynne med The Palestine Post, og i Oslo noen få år i forveien skrev nazistene på jødiske butikkvinduer: Palestina kaller, jøde reis hjem.

Da krigen var over, okkuperte Jordan Judea og Samaria, ogEgypt styrteGaza. I perioden frem til seksdagerskrigen i 1967 var det aldri spørsmål om et folk uten land påVestbredden. Tvert i mot, Arafat var i gang med terror, men fokuset var Jordan. Hans mål var aldri å styre Judea og Samaria,PLO ville styrte det hashemittiske kongedømmet i Jordan og deretter utrydde Israel.

Parallelt ble 800.000 jøder fordrevet fra de arabiske land med alle eiendeler og rikdommer værende igjen. Et flyktningeproblem som synes ukjent selv blant journalister i Norge.

I 1971 drepte jordanske sikkerhetsstyrker tusener av PLO-terrorister, og de ble fordrevet til et vakkert og balansert lite kristent land: Libanon. Terroren i Libanon utført avPLO var ekstrem, og i 1982 gikk Israel inn og PLO ble fordrevet til Tunis.

Etter seksdagerskrigen vedtok FN resolusjon 242, en resolusjon som var opptatt av å ivareta Israel sikkerhet og trygghet etter årevis med stadig terror og krig. I en fredsløsning med Egypt ble Sinai overgitt, og Sadat inngikk en fredsavtale med Begin. At Judea og Samaria skulle med nødvendighet overleveres til PLO var ikke en eksisterende tanke overhodet. Araberne sa faktisk nei til en ministat innimellom et mini Israel i 1947.

Så spoler vi frem til 1994. Hele ideen bak Oslo-avtalen var en fremtidig palestina-arabisk stat. Fredsprisen ble utdelt og territoriet delt opp. Vegen til fred var staket ut. Likevel dro Arafat rett til Johannesburg og forsikret at jihad var fortsatt vegen, og avtalen var en hudna – en taktisk våpenhvile.

Kjente norske aktører omtalte dette som en kulturell jihad, et begrep ingen vet hva betyr, men som effektivt tåkela substansen av at Oslo-avtalen allerede der var død. Avslagene på tilbudet ved Camp David-forhandlingene medEhud Barak i 2000 og de omfattende landavståelser tilbudt av statsministerEhud Olmert i 2008 til PA, viser at Arafat mente alvor i Johannesburg.

Historien kjenner vi, intifada, krig, terror og nåHamas iGaza med et rakettregn uten sidestykke. Går man til chartrene til PLO,Fatah og Hamas ser man selv hva de sier. Disse er helt konsistent med de lange linjene, man er mer opptatt av å eliminere Israel enn å bygge en egen stat. Deres stat kan kun bygges på ruinene av Israel.

Ingen har fått så mange muligheter til å vise sin fredsvilje som araberne i denne konflikten. Terror, krig og brutte løfter belønnes med mer penger og krav om Israelsk tilbakeholdenhet. Ja endog hver runde med krig og terror møtes med krav til Israel om avståelse av land. Det er historisk enestående og realpolitisk absurd.

Ikke uten grunn ønsker store deler av den arabiske befolkning iIsrael å nettopp forbli israelere. Store deler av den arabiske befolkningen i Judea og Samaria ønsker seg også fred, arbeidsplasser og frihet. Likevel holder vesten liv i BDS-bevegelser og ideer som ikke gir fred, tesen om land for fred holder ikke vann.

Dersom Vestbredden i dag skulle avstås til krefter hvor man ønsker samarbeidsregjering med Hamas, trenger man ingen profet for å forutsi fremtiden. Da vil rakettene hagle over Tel Aviv i stedet for Sderot. Det er kun gjennom israelsk kontroll over Judea og Samaria at det realpolitisk er mulighet for fred, men til gjengjeld er det enorme muligheter for både jøde og araber i dette området hvis freden får råde og hatet må vike.

Tostatsløsningen har for store historiske og sikkerhetsmessige utfordringer til at den er realistisk eller riktig å gjennomføre. Jødene er dessuten urbefolkning i området og har all mulig rett til å bli der også gjennom FNs charter for urbefolkningsrettigheter. Kravet om jøderene områder burde få historiens bjelle til å ringe høyt og tydelig.

Det kan komme en dag med fred og frihet for alle over hele regionen, men folkeretten er ikke i mot Israel og freden kommer ved å bekjempe hatet snarere enn å pålegge utopiske løsninger.